Ballen alle snakker om

Publisert Sist oppdatert

Herværende blekke skriver lite om fotball og sport generelt. Jeg må vedgå at jeg er en av dem som synes at det er helt OK. Jeg er ikke en av de anti-fotballfolka som nitidig gnåler om hvor stor plass sporten tar i mediene våre, om hvor meningsløst det er å se mennesker jage etter ei lærkule, og om hvor usmaklig store økonomiske ressurser som er involvert i spillet. Jeg bryr meg bare ikke om fotball, samtidig som jeg unner de interesserte gleden av det, enn hvor ubegripelig jeg synes at den er.

Jeg har ikke nøyaktige tall på hvor stor prosentandel av den norske, eller verdens befolkning for øvrig, som liker fotball, men det er mange. Så mange mennesker kan da ikke ta ikke ta feil, tenker jeg. Her må det ligge dype genetiske og biologiske drifter som enkelte av oss av ukjente årsaker er skjermet for.

Det er altså ikke spillet i seg selv jeg hater, men den sosiale byrden ved ikke å kunne delta verbalt straks fotball kommer opp som tema. Å reduseres til et tomt skall uten verdi utover den fysiske plassen du opptar, det virker sårende, og det er faen meg ikke sjeldent det skjer.

Dermed, sporadisk og med svært kortvarig hell, prøver jeg å interessere meg for sport. Eksempler: Jeg har vært på fotballkamp i England; Leeds-Arsenal, husker ikke resultatet eller hvem jeg heiet på. Jeg har sittet med supportersjerf og gaula foran TV-en første gang TV2 kringkastet en kamp med hjemmelaget «mitt». Det siste tilfellet er under et halvt år siden, men jeg husker ikke motstander eller resultat. Begge episodene minnes jeg som positive opplevelser. Men straks seansen er over, da er jeg så aldeles knekkende likegyldig til fotballen at det grenser mot en manglende bevissthet for spillets eksistens.

Jeg har spilt fotball selv i flere år og synes aktiviteten er rett under toppen av det morsomste jeg kan fylle tiden min med. Men det å bare se på. Å ikke være med selv, men likevel dirre frådende av entusiasme. Jeg er bare ikke skapt for det.

Powered by Labrador CMS