Diktaturfantasi

En tjæresort vegg møter meg i det jeg åpner ytterdøren og skrider ut i uvissheten. Det er tidlig, men jeg er sent ute. Natten har satt sugerøret i sin lyse bror, og trukket livskraften ut av forbipasserende. Jeg slår pisken mot min egen rygg. Målrettet settes kursen mot lesesalen. Regnet kjemper en tapper kamp for å holde meg med selskap under paraplyen, men jeg orker ikke smalltalk. Det er for tidlig. Amund Djuves avskårne tunge plasseres under armen. Opsjonene til Baksaas er fortsatt tema. Jeg gir faen. Turen går innom Narvesen for å fylle opp et beger med oppkvikkende, sort eufori. Tiden svinner. Jeg kjenner den tre centimer lange rynken over høyre øyebryn blir dypere og lengre. Banen til Storo ankommer Nationaltheatret. En lettere blanding av Blindern-gjengere og strebere fra BI, med innslag av anonyme arbeidere, gjør seg gjeldende. Det er trangt, klamt, og rutene bedugges slik de ofte gjør på regntunge dager. Stemningen er amper uten at jeg skjønner hvorfor. Noen nevner lavmælt et militærkupp.

På SV er psykologieksamen i rute, og de få leseplassene er fulle. Den forheksede skogen av grønne lamper og vakre studenter på UB er for lengst en tapt kamp. Blodsugende drager og supermenn gjester forelesninger, og ber oss gi blod til en god sak. Mens jeg vurderer hjemturen, sjekkes mailen. I morgen skal jeg komme før åtte, tenker jeg for n’te gang mens jeg logger meg på, med eksamen i bakhodet. En mail fra Røkke opplyser at jeg ikke lenger har stemmerett, og at vi nå må venne oss til et diktatur etter at dekk-kongen Tommy Sharif kuppet tronen i en spesialbygget Koenigsegg-tanks. Hovedindeksen er ned hundreogen prosent, og den olje og offshore-tyngede porteføljen min, basert på Lånekassens midler, er i et tresifret minus. Dette må være en dårlig drøm, deler av den er i hvert fall det. Eksamen gir meg feberfantasier.