Nedenom og hjem

Det er høstferie, juleferie, sommerferie, du kommer hjem fra eksamen, hjem fra hovedstaden, hjem fra den store verden, du har lært du har vokst, du er voksen nå. Du hever deg over hjembyen, smiler og snubler i trappen ned til perrongen.

Reiste ut med halen mellom bena og blikket mot stjernene, kommer hjem på ferie: Tenker at det er andre tider nå, jeg er en annen, ny sikkerthet, nye erfaringer, et nytt liv.

Før jeg rekker å klemme familien hei-igjen er jeg skamklipt av den nye frisøren i gågata. Jeg kliner med feil gutt, spyr i taxien, spyr på jenterommet; pæresider og tequila. Min svaksynte bestemor klemmer meg, men ser ikke den friske brunfargen, den nye jakken, ser kaffeflekken på skjørtet.

Jeg er tilbake til en verden der det er andre standarder som gjelds, andre drømmejobber og deltidsjobber, andre busser som ikke kommer. Ingen kjenner mine nye venner, ingen har vært på mine fester, så dem er det lite å si om.

Livet mitt krymper. Jeg mobiliserer ny interesse for siste nytt om mennesker jeg så vidt husker navnet på fra parallellklassen på ungdomsskolen. Karakterskalene er omvendte. Alle har kjærester når jeg har gjort det slutt, har jeg kjærest er det singellivet eller giftemål som er tingen. Og de andre hjemkomne? Slått igjen. De kommer hjem fra det store utland, den store annerledeshet. Bare jeg kan ingen nye språk. Oslo er for fjernt til å snakke om og for nært til å være spennende å høre om. Alle har vært i Oslo. De vet hvor dølt utelivet er der. Mange har sovet på min flatseng, så det er umulig å skryte opp standarden på leiligheten.

Jeg vet det blir sånn, jeg løser billett på NSB likevel. Jeg gleder meg; til å komme inn i det varme rommet der de roper navnet mitt over gulvet, vinker reiser seg halvt, gjør plass, og jeg klemmer dem før de knuser meg. Etterpå er det fint, etterpå er alt som før jeg flyttet hjemmefra.