Betula

I grasset ær\'e ingen som ser mæ. Bakken er marrablaut, og jæ blir liggande å se på bjørka på andre sida av væien. Den har hjerteforma bla\'ar, og hvit never med svarte striper.

Med øret innte bakken kan jæ høre gjenklang fra flere tusen skritt, og jæ legger munnen nedat grasset mens jæ blåser liv i de forbipasserande.

Under bjørketreet sitter det ei jente og leser ei avis. For hver gang ho blar om de tynne siene trekker ho avisa helt innte ansiktet. Bjørkegræinane etterlater seg tynne skygger på kroppen hennes.

Jæ akær sakte bortover grasset sånn at ho ikke skal høre mæ. Etter no\'n minutter sitter jæ bak ho. Englevingene er bøyd mot hverandre, og en kan se to små valkær som henger prøvende på sida.

Ho tar fram mobilen og legger den innte venstre øret. Ho sier ingenting, men nikkær istedenfor forsiktig mot bakken. Jæ setter mæ bak ho. Når jæ snakkær startær ørehåra å svaie som græinær på et tre.

Jæ dyttær handa mi forsiktig under gensærn hennes. Der lar jæ\'n ligge. Hjertet hennes bankær under handflata, og jæ stryker ho lett over de små lyse håra langs ryggraden. Handa fløttær jæ sakte med forsiktige bevegelser sånn at ho ikke ska\' oppdage at jæ ær dær.

Når ho går ligger noe av værmen igjen i bakken. Jæ legger litt jord over sånn at den ikke skal forsvinne. Etter ei stønn begynner jæ å fryse på knærna, så jæ legger mæ oppå plassen ho satt mens jæ ser bjørketreet vokse inn i vinternatta.