Å elske den fremmede

Det lir mot kveld i Athen og lyset er rødlig, loddent og varmt i horisonten. Larmen fra mennesker og trafikk avslører millionbyens tilsynelatende fremmedgjørende størrelse. Vi har nylig ankommet demokratiets vugge og skal bo her i fire uker mens vi tar et emne om antikken ved Det Norske Instituttet i Athen. 

Noen dager inn i oppholdet befinner vi oss på instituttet i et noe intimt forelesningsrom. Søren Handberg, vår danske, sjarmerende foreleser, skal egentlig gi oss en innføring i antikkens pottemakertradisjon, men tar seg tid til å dele noen visdomsord til oss nykommere. 

– Grekerne er et xenofilt folk, forteller han oss. Etymologisk kan «xenofili» oversettes til kjærlighet for det fremmede, og Søren forklarer at folk i Hellas er gjestfrie, og møter ukjente med en egen åpenhet og tålmodighet. 

– Folk her er ikke redde for å investere tiden sin i andre mennesker, kort oppsummert. 

Sørens bemerkning om gjestfrihet og xenofili gjør oss nysgjerrige. Går det an å oppspore noe av denne åpenheten i løpet av tiden vår her?

Vi besøker Hellas fra et land der interaksjoner med fremmede bærer preg av å skulle finne minste motstands vei. Selvbetjening, chatboter og andre «smarte» løsninger implementeres gradvis, og velferdssystemet gjør at institusjoner og strukturer blir sikkerhetsnettet vårt, heller enn andre mennesker. Lykken finnes gjennom selvrealisering, og vi er vant til å fokusere på oss selv og våre nærmeste. Å be om fremmedes tid, og å formålsløst oppsøke fremmede står oss nordmenn fjernt.

Salsa og bouzouka

Med bare fire uker til rådighet er det begrenset hvor grundig vi rekker å teste Sørens påstand om den greske xenofilien, men vi gjør et forsøk. Det er fredag kveld og etter dager fordypet i fjern fortid, drar vi ut for å danse salsa. I en av de smaleste gatene i nabolaget Monastiraki, nord for Akropolis, renner salsarytmer fra et liveband ut fra åpne dører, og det vrikkes på hoftene midt i gaten. Vi kommer i prat med et søskenpar og forteller dem at vi har hørt rykter om en form for klubbing til live bouzouki-musikk, et gitarlignende strenginstrument med et karakteristisk gresk folkemusikkpreg. Våre nye venner er umiddelbart hjelpsomme og ringer en kompis: 

– If some norwegian girls wanna go bouzouka, where should they go? Vi får aldri vite svaret, for musikken tar seg opp og vi danser oss svette og lykkelige, men i vår salsarus klarer vi likevel å spørre hvilket ord som best beskriver grekere: 

– Hospitality! er svaret. 

Det vi til nå har fått lære om grekernes gjestfrihet og åpenhet mot det fremmede, resonnerer med noe filosofen Jacques Derrida har sagt i et intervju om sin bok om gjestfrihet for et par tiår siden. Det Derrida her kaller ren gjestfrihet går ut på å ønske den fremmede velkommen uten å kreve noen form for betingelser fra det mennesket man nå har møtt, «uten å vite eller spørre om noe som helst, det være seg et navn eller et identitetspapir». Denne definisjonen er bredere enn vår (norske) intuitive oppfatning av begrepet, som handler mer om en åpenhet overfor venner eller familie – mennesker man allerede kjenner, der betingelsene allerede er oppfylt og spørsmålene allerede stilt. Ren gjestfrihet krever derimot noe annet av deg, en åpenhet i møte med noe som er fritt for garantier. Det blir en øvelse i å møte andre først og fremst som menneske, det være seg noen du kjenner, eller noen du aldri før har møtt. 

Et puslespill av mennesker

I løpet av oppholdet vårt manifesterer en slik velkommenhet seg i uredde tilnærmelser og umiddelbar oppriktighet. I tett menneskemylder på en uteservering kommer en krokbøyd dame bort og plukker Lauras hekletøy ut av hendene hennes. Til tross for språkbarrieren får hun gestikulert at hun syntes det var fint, og Laura gestikulerer et takk tilbake. I vår lokale matbutikk sniker hun som jobber i grønnsaksavdelingen inn ekstra tomater i posen vår etter at vi har betalt, og blunker lurt. På en klesbutikk blir vi uoppfordret invitert til dj-settet til han som jobber der, og på en annen får vi tips til steder vi burde besøke i nærområdet før vi rekker å spørre. 

Vi tar en ny prat med Søren, vår professor. Han har vekslet mellom å jobbe i Hellas og i Norge i 25 år, og som dansk har han et slags utenfrablikk på begge kulturene. Han kontrasterer den norske kulturen med den greske, og mener at vi nok er mer redde for å ta av hverandres tid, vi nordmenn. 

– Folk er mer påpasselige med å være brysomme overfor andre folk i Norge, mener Søren. I Hellas ligger det derimot omsorg i å bruke av hverandres tid. 

– Det blir litt til at «what goes around, comes around», og da vinner alle.

Fellesskapsperspektivet til grekerne viser seg også i det opprinnelige greske navnet på Athen. Dette navnet, som ikke ble endret før på 1960-tallet, var «Athenai», som betyr «athenerne» på gresk. Navnet signaliserer at byen konstitueres av menneskene som bor der, og gjør den til et fellesskap der hver innbygger blir en selvfølgelig del av puslespillet. Byens kollektivistiske preg gjør at menneskene blir en enhet, heller enn et mylder av individer. Etter timer på fortauskafeer med sol i øynene beveger denne enheten seg innendørs, til neonlys og bassrytmer. 

Drikk det bort!

Klokken er ett-og-noe på en klam bar hvor bestillingen må gaules over baren for at bartenderen skal forstå at vi har lyst på to pornstar martini. I behov for en pustepause beveger vi oss ut på fortauet, hvor vi treffer på to kompiser som er ute i samme ærend. Dagen etter står tempelet i Delfi på agendaen vår, stedet der et orakel i antikken angivelig var i kontakt med gudene og kunne besvare spørsmål fra de dødelige. Karla forteller kompisene at hun vil benytte sjansen til å få noen av sine livsspørsmål besvart, og blir ledd av. Mennene forteller oss at selv har de ingen spørsmål til orakelet – livets problemer løses ikke av å konferere med gudene, men av å utsette dem til i morgen. 

– Drink it away, smoke it away, play backgammon!

Om det er rusen som mykner sjelen og bekymringene til de to vennene er vanskelig å si, men vi får inntrykk av at de lever livene sine i lavere gir enn oss. De virker mindre opptatt av eget forbedringspotensial, og mer opptatt av det umiddelbare her og nå. 

Selv opplever vi den norske kulturen som preget av imperativer om forbedring, karriere og produktivitet, og med slike forventninger ulmende i bakhodet er det lett å føle at det blir lite tid til overs for andre mennesker. I kombinasjon med innesluttetheten vinterkulden medfører blir vi avvisende og lite imøtekommende, og overskuddet til å utøve det Derrida kalte «ren gjestfrihet» blir smått. 

Funksjonalitet eller omsorg

Det kan tenkes at nordmenns individualistiske holdning også kan komme av at velfungerende strukturer omkring oss tillegges omsorgsansvar, og gjør oss mindre avhengig av hverandre. Vi drar tilbake til instituttet for å snakke mer med professor Søren. Han sammenlikner dette med det kollektive i det greske samfunnet, og at gjestfriheten som utøves i Athen i bunn og grunn kanskje er en form for omsorg. 

– Jeg tror det er viktig at vi tar vare på folk som samfunn, sier Søren.

– Og ikke overlater det til institusjonene å vise omsorg. 

Selv om velferdsstaten er fantastisk, kan den også minske den varme medmenneskeligheten et inkluderende samfunn trenger. Søren forteller om en bemerkning en gresk venn hadde kommet med etter å ha besøkt ham i Oslo. Vennen mente at Norge er et meget funksjonelt samfunn, med busser som kommer tidsnok, og systemer som fungerer som de skal. Likevel var det noe som skurret: 

– Det er jo ikke noe liv her.

Stripping, husmannskost og en naken Alex Rosén

Eg logga av USA i ei veke

«Kanskje treng vi journalistar som vågar å vere litt meir menneske igjen»