En dag i presidentens sko

Etter en halvtimes omvisning, blir vi ført inn på presidentens kontor.

Det er et sekretariat med pent kledde rådgivere utenfor som jobber med alt fra planlegging av kalender til briefing av møter. To av dem følger oss inn.

I og med at barnevaktens omvisning besto av Lego og tegninger, er jeg spent på hvordan vi blir møtt av presidenten selv.

Oslos beste kontor

Han reiser seg fra skrivebordet, hilser kort, kommanderer barnevakten til å fikse kaffe, og peker på sofaen vi skal sitte i til han er ferdig med noen tekstmeldinger.

Videre snakker den presist barberte mannen på inn- og utpust om hva jobben hans går ut på.

Vi får høre at han har en variert hverdag, han leder arbeidet til Stortinget, tar ofte imot utenlandske ledere og møter mange frivillige.

Jeg prøver å skjule at gårsdagens wrapfest gjør at jeg desperat ønsker en pause. Akkurat nå er det slitsomt bare å høre om jobben hans. Jeg fyller en tredje kopp med kaffe både til meg og fotografen.

Presidenten forteller stolt at han starter hver eneste dag med å høre på «The Best» av Tina Turner. Jeg ser for meg denne mannen stå å synge «you're simply the best, better than all the rest» til seg selv i speilet og humrer godt inni meg.

Han vil gjerne vise oss Eidsvollsgalleriet utenfor kontoret, før vi skal følge med på et stortingsmøte. Her forklarer han med iver om de pent malte portrettene.

– Mange unge kjenner i dag kun Carl Berner som en rundkjøring, men han var faktisk Stortingspresident da Norge ble selvstendig.

Hvem skulle trodd.

Inn i Stortingssalen

Barnevakten lar meg såvidt gå på do, hvor jeg skyller trynet og drikker vann, før vi blir plassert på galleriet over stortingssalen. Etter å ha lovet å oppføre oss, lar han oss være i fred i de 90 minuttene presidenten leder møtet.

Stortingsmøtet er sjokkerende. Kun 60 prosent av plassene er fylt i det de skal diskutere Norges sikkerhetssituasjon, samtidig som det er krig på kontinentet og USA nettopp har angrepet Iran. Ikke bare er det få der, men halvparten av dem til stede, reiser seg og går før 15 minutter er gått. Dette er visst vanlig praksis, hvor kun de som jobber med utenriks- og forsvarspolitikk blir igjen for dagens diskusjon.

Av de 30 representantene som fortsatt er til stede i salen, sitter hvertfall ti av dem på telefonen til enhver tid. De reiser seg å småsnakker med hverandre, sender lapper og noen av dem våger også å dra frem mac’en. Dette imens partitoppene holder appell om at Norge er i den mest alvorlige sikkerhetssituasjonen siden andre verdenskrig.

Talerne høster omtrent like mye oppmerksomhet som en middels professor får i forelesning på Blindern.

Helt sjef

Det er når representantene snakker lengre enn avtalt, at presidenten endelig får skinne. Mens partitopper som Listhaug, Vedum og Eriksen Søreide snakker, dundrer presidenten hammeren sin i pulten som om han sier «hold kjeft og gå å sett deg». Da hører de på ham. Sjefen.

Det er stort alvor i salen, skal Norge fordømme denne hensynsløse krigen som bryter folkeretten, eller skal vi kaste oss på og støtte USA for å få slutt på ondskapen som det iranske regimet utøver mot sin befolkning?

Jeg blir distrahert og prøver å få fotografen til å zoome inn på meldingene Barth Eide konstant mottar og sender, men han tør ikke. Han peker mot presidenten og hvisker at om han legger merke til det så er vi døde. Såpass med respekt har satt seg i den litt søvnige freelanseren som synes kvart over ni var for tidlig til å rekke å barbere seg, stelle håret og å møte opp på avtalt tid denne torsdagen.

Jeg hadde sett for meg at dette skulle bli som House of Cards, hvor presidenten konstant forteller oss sine innerste tanker og hemmeligheter om dem rundt, men sånn ble det ikke. De politiske drømmene jeg gikk inn i denne salen med, ble ikke med ut igjen.

Jeg ser opp til de som orker dette ansvaret, men jobben virker tung, utakknemlig og slitsom. Politikerne fremstår som en edruelig, seriøs og kjedelig gjeng voksne som virkelig brenner for det de gjør.

Før 60 minutter er passert, sitter vi også på telefonen. Jeg tar selfies og fotografen redigerer grafikk for Jæløyafestivalen i det vi blir hentet for en etterlengtet lunsj.

Tilbake på kontoret

Presidenten forklarer at telefonen er kontoret til politikerne og at de ofte får input på den under møter. Solberg ble imidlertid tatt i å spille Pokemon GO under et stortingsmøte i 2016, og jeg mistenker at det foregår like mye tull på disse skjermene som studentenes under forelesning.

Etter lunsj er det frivillige fra fire organisasjoner og Ringsaker Arbeiderparti sitt veteranlag som skal besøke presidentens kontor.

De får servert den samme regla om utsikten til Slottet og et par setninger vi allerede har hørt, før han lytter aktivt til deres historier en etter en.

Nå deler jeg og fotografen vårt tiende blikk og utpust som antyder at vi begge kjenner at dette er en lang dag. Dette er ikke så fett som jeg hadde trodd. Det er en hardt politisk arbeid. Vi sender hverandre snaps i sofaen mens presidenten lytter til de evige utfordringene de frivillige organisasjonene opplever.

Det er som å bli med faren sin på jobb i sjetteklasse, vi vil leke med presidenten, men han må dessverre jobbe hele tiden.

Hakk i platen

Alle møtene avsluttes med samme runde i Eidsvollgalleriet, hvor han forklarer om de pent malte portrettene av våre landsfedre, Carl Berner og de første kvinnelige representantene på Stortinget.

Han har åpenbart funnet en oppskrift som gjør starten og slutten på hvert møte enkel, hyggelig og halvveis morsom. Så å si ordrett forteller han det samme om Slottet og maleriene i Eidsvollsgalleriet 4-5 ganger i løpet av dagen.

Jeg spør barnevakten hvor mange ganger han har hørt historien om at de unge i dag kun kjenner Carl Berner som en rundkjøring, men at han egentlig var stortingspresident da Norge ble selvstendig.

Han rødmer lett, har åpenbart tenkt på det samme og forklarer at det blir litt sånn når det er mange lignende besøk på en dag.

Stor respekt for presidenten

Jeg skjønner godt at han har en regle. Denne mannen har jævlig mange møter og må ha energi til dem alle. Derfor skjønner jeg også at han har en Harley Davidson-lommelerke stående ved inngangspartiet til kontoret og en stor flaske kanadisk whisky på skrivepulten.

Selv om mine politiske ambisjoner er lagt i grus, har jeg i løpet av dagen opparbeidet en enorm respekt for presidenten og er glad vi har politikere som vil jobbe så hardt for å drive Norge i riktig retning.

Med en gang jeg ser vinglass og plukker meg et livsreddende glass musserende under presidentens siste post for dagen, mottagelse av alle utenlandske diplomater, river barnevakten oss i nakken og følger oss ut.

Jeg er bakrus, ikke helt i mine fulle fem og sjeleglad ansvaret for hvordan Norge skal forholde seg til dagens sikkerhetssituasjon ikke ligger på mine skuldre i det jeg ruller meg en sigg og trasker hjemover.