Danser med mager

Da jeg var liten pleide jeg å stå foran et speil med bar mage og et slør rundt hodet for å se på meg selv danse. Dette gjorde jeg hver morgen, en time før foreldrene mine våknet. En morgen sto mamma opp litt før hun pleide. Da hun så meg med det lilla sløret rundt halsen skrek hun.

– Du kan ikke holde på med dette, de andre guttene kommer til å tro at du er helt rar, sa mor.

Alle mennesker har en hemmelig drøm. Noen er dessverre forbeholdt jenter.

Drømmene realiseres

Jeg befinner meg sammen med 30 svette kvinner i et lite rom, og alle prøver å bevege magen i samme takt.

– Ut med puppene, inn med rompene, jenter! roper magedansinstruktør Siri Ydstie.

Uansett hvor mye jeg prøver, klarer jeg ikke å presse brystet foran magen. Hoftene vil heller ikke gå dit jeg vil. Jentene i rommet smiler. De ler i takt med rompen min som vrikker fra den ene siden til den andre.

– Når dere skal vise hva dere kan for de der hjemme, så ikke tenk på om dere gjør det riktig. Det viktigste er at det ser spennende ut, sier Ydstie.

Hun begynte selv å danse magedans for tre år siden. Det var moren hennes

som dro henne med første gang.

– Det fleste begynner sammen med moren sin. Jeg vet ikke hvorfor, men det er kanskje tryggere, sier Ydstie.

Jeg kan forstår hvorfor, der jeg står bakerst i rommet og vrikker ensomt på hoftene. Mamma nektet å bli med meg på noen slags trening.

– Færre og færre forbinder magedans med det halvpornografiske ryktet det hadde før, sier Ydstie.

Eleganse

– Habibi, habibi, habibi, synger en araber gjennom høyttalerne.

– Du kan ikke holde fingrene slik. Prøv heller sånn, sier en eldre dame og presser fingrene mine utover.

– Sånn, nå er du mye mer elegant, sier hun.

Fingrene mine er støle og vonde etter behandlingen. Med hevede armer blir jeg beordret til å gå på tvers av rommet.

Jeg høre de andre fnise mens jeg tripper over parketten.

– Hei på deg, hvisker jeg til en av nabodanserne.

– Hi, hi.

En jente rødmer og går sin vei før jeg får stilt noen spørsmål.

–

Er det mulig for menn å drive med magedans?

– Ja, jeg tror til og med du ville blitt ganske omsvermet, sier Ydstie.

– Syntes du jeg har talent?

– Tja, kanskje hvis du hadde trent litt mer, sier Ydstie diplomatisk.

– Hvis jenter kan bokse, burde jo gutter kunne danse magedans?

– Ja, absolutt, sier Ydstie.

Yeaah!

Etter denne oppmuntringen bestemte jeg meg for å realisere flere av mine hemmelige drømmer. Et sted på Universitetet danser det femti 50 kvinner i rosa treningstøy, mens fjorårets glemte slagere strømmer ut av høytalerne. De kaller seg for «Fast i fisken».

– Kom igjen, jenter, rop yeaaaaaaaaaaaaah! skriker aerobic-instruktør Guro Elisabeth Lind inn i en mikrofon hun har festet til kinnet.

– Yeaaaah! roper jeg hest tilbake.

Vi blir beordret til å hente vektstenger. De er delt inn i forskjellige vektklasser, og siden jeg er den eneste mannen i lokalet føler jeg en forpliktelse til å ta den tyngste.

– Sånn ja, hvis den er for lett, gå og hent en tyngre en. Hvis den er for tung, bare fortsett, sier Lind.

Jeg forstår fort at jeg har vært overmodig. En foss av svette renner nedover pannen, og det er rett før jeg svimer av under vekten.

Au!

– Jenter, dann par. To og to! roper instruktøren.

Jeg griper tak i en jente som står ved siden av meg før hun får tid til å stikke av.

–

Hei, hva heter du?

– Kristine, sier hun og rødmer.

Vi blir begge beordret ned på alle fire.

– Den som klarer å slå den andre på hånden fire ganger vinner, roper Lind.

Jeg kliner til alt jeg kan.

– Au! skriker Kristine.

– Unnskyld.

– Au, au.

– Unnskyld.

– Au, Au, Au

– Unnskyld.

– Au, Au, Au, Au! skriker Kristine mens hun ser på meg med sinte øyne.

Hun vil ikke prate med meg etterpå, og jeg går ensom ut av treningsalen.

80 kvinner

Da jeg går inn i neste treningsrom blir jeg redd. 80 kvinner hopper frem og tilbake til heftig techno. Jeg har kommet til «Kaloriknekkeren».

– Vis tennene, jenter! skriker areobicinstruktør Jannike Pedersen.

Jeg hopper og danser og prøver å gjenta bevegelsene hennes. Men bak alle kvinnekroppene er det vanskelig å se hva som foregår, og jeg blir stående å veive vilt med armene.

Plutselig ser jeg en redning. En ensom mann står alene og danser i det ene hjørnet. Jeg hinker bort til ham.

–

Hei, trener du her ofte?

– Hmm, ja.

– Du syntes ikke det er flaut?

– Nei, jeg syntes det er kjempegøy.

Mannen ved siden av meg heter Johan Fosen, og studerer statistikk ved Universitetet i Oslo.

Han forteller at han har danset aerobic i nesten to år.

– Før danset jeg nede i byen, men der var ikke musikken så bra. Der gikk det mest på gamle slagere fra sekstitallet, sier Fosen.

– No alternative, roper en mann gjennom høyttalerene.

– No alternætiv, gjentar Pedersen.

Mens du sover ...

Til slutt legger vi oss ned for å strekke ut. Jeg har kjempevondt i magen og nakken min verker.

–

Synes du jeg har talent for aerobic?

– Tja ... alle har vel muligheten hvis de trener. Men jeg tror nok rytmesans er ganske essensielt, sier Pedersen.

Tilbake i garderoben betror Fosen meg noe.

– Aerobic har kanskje et lite image-problem. Det er kanskje derfor det ikke er flere gutter der, sier han.

En time før kjæresten min har våknet står jeg opp. Tar fram sjalet, og begynner å vrikke på rompen. Hun har ennå ikke merket det.