Danset uten kostymer
Hvor mye har påkledning å si når en historie skal formidles gjennom dans?
Inne på Scene 4 ved Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) ligger en gruppe unge mennesker på gulvet denne lørdagen. De gjør svømmende bevegelser med beina, før de gradvis danser seg oppover fra liggende stilling, med glidende bevegelser. Halvveis sittende legger de hendene mot kinnet, som om de sover. Dette harmoniske uttrykket illustrerer tittelen «Longing for Lullabies», den andre av seks deler i bachelorstudentenes danseforestilling.
Uten rød tråd
Studentene på 2. og 3. år ved jazzdans og moderne- og samtidsdans akkompagneres av vekselvis moderne, fragmentert musikk og vekselvis seremoniell barokkmusikk. Blant dem er Eva Grainger, som går 3. år på bachelor moderne og samtidsdans, og Atle Karsten Solberg, som går 3. år på bachelor jazzdans.
– Fire klasser har fått utdelt hver sin del med et særegent tema. Forestillingen har ingen rød tråd som knytter delene sammen. Mens studentene på 2. året danser én del hver, danser tredje klasse to deler hver, forteller Solberg.
Mangler kostymer
Fordi Fakultetet for scenekunst gjennomgår økonomiske prøvelser i 2008, har de måttet redusere utgiftene til sceneproduksjoner. For danserne sin del betyr det blant annet at fakultetet har valgt å kutte alle utgifter til kostymer, noe denne danseforestillingen bærer preg av. Grainger og Solberg savner å kunne bruke kostymer.
– Helheten blir ikke helt fullverdig, og dette ødelegger den opplevelsen publikum får. Et gjennomtenkt arbeid med lys, lyd, kostyme og koreografisk arbeid kan heve en forestilling mange hakk. Fordi vi mangler kostymer har ikke koreografene mulighet til å heve sin koreografi så mye som de vanligvis kan, sier Grainger.
Solberg påpeker at kostymebruk også har sine ulemper.
– Noen ganger kan kostymene være til hindring for bevegelsene våre på scenen. Nå må vi bare finne fram til en løsning som fungerer, sier han.
I tillegg til at kuttene gir utfordringer for studentene på dans, tror Grainger at økonomiproblemene går utover alle linjene ved KHiO.
– Det er trist at KHiO, som tilbyr Norges høyeste utdannelse for kunst, må kutte i utgiftene til produksjoner. De kuttene våre studieledere nå er nødt til å gjennomføre, er like håpløse for alle studentene ved KHiO, uavhengig av linje, mener hun.
Lys og farger
I forestillingens femte del, «Crack in Cosmic Egg» danser KHiO-studentene med lette, hoppende bevegelser til høystemt musikk fra 1600-tallet. Med ett avbrytes den melodiske musikken av masete trafikklyder. Danserne vrir om på ansiktene sine, og skjærer forstyrrede grimaser.
Studentene har brukt tre uker på å øve inn denne forestillingen sammen med koreografene. Senere har de brukt en uke på å utarbeide lyssetting, og resten som skal til for å gjennomføre det sceniske uttrykket.
– Koreografene bruker mye tid på å tenke gjennom hvordan lyset kan inndele et rom, på en virkningsfull måte. Fargebruken har også noe å si for stemningen til publikum. Egentlig har lys, lyd og kostyme veldig mye å si for opplevelsen av en forestilling, selv om dansen er det viktigste, sier Grainger, med en anelse skuffelse i stemmen.
