En sjelden duett

– Obo står oppført i Guiness rekordbok som det vanskeligste instrumentet å mestre, sier lærer og musikkhøgskolestudent Lena Brandvoll, mens hun setter sammen instrumentet sitt.

Sammen med Lena inne på øvelsesrommet er Christine Brandsberg. Hun spiller egentlig fiolin og bratsj, men bestemte seg for å prøve seg på obo da hun så Musikkhøgskolens tilbud om øvelsestimer på nett. Øvelsesskolen er et tilbud Musikkhøgskolen har hatt i nærmere 15 år, og skal være et alternativ til tradisjonell musikkskole, der barn og voksne kan lære å mestre alt fra hardingfele til indisk sang for en billig penge.

– Jeg fikk lyst til å prøve noe annet, sier Christine mens hun tar opp en blank klarinett og holder den mot munnen. Dette er hennes fjerde øvelsestime, og Lena forteller at eleven hennes har lett for å lære seg obo.

– Hun har en veldig fin klang, sier Lena. Christine smiler brydd. Rommet vi befinner oss i er kontoret til en klarinettlærer, og små og store klarinetter i alle mulige situasjoner, både i landskap og foran Eiffeltårnet, dekker veggene.

Tilstede på øvelsesrommet for å observere er Inga Scheitz, lærer i didaktikk på Musikkhøgskolen.

– Lena er en flink lærer. Hun er så entusiastisk, sier Inga.

Obo for to

Christine griper rundt det sorte instrumentet og stirrer intenst på et gult noteark. Hun puster dypt inn, fingrene finner grep på de blanke knappene oppå oboen, hun blåser, og klarinettrommet fylles med lyd.

– Bra, sier Lena og blar i noteboken.

– Kanskje vi skal spille litt duett?

Christine nikker, de to løfter hver sin obo og puster med hele kroppen. Ut kommer mer lyd, duetten sitter på første forsøk. Christine smiler overrasket etter at den siste tonen er blåst ut.

– Jeg blir så glad når du får det til! Hva skal vi jobbe med nå, da? Du må nesten spille litt dårligere, sier Lena med oppriktig entusiasme. Å spille melodier etter kun fire timer er sjeldent.

Mer luft

– Masse luft, sier Lena. Christine prøver å spille en skala i e-dur, og det skorter litt på utførelsen. Lena har etterlyst mer luft hele timen, og ber nå Christine om å spille stykket om igjen.

– Masse luft i dybden. Og i høyden!

Christine puster inn som før et fridykk, og presser munnen mot munnstykket. Ut kommer en melodi, og Lena ser stolt på eleven sin.

– Ser du? Masse luft!!

– Wow, sier Christine, tydelig overrasket.

Bambus på Ikea

Etter endt time legges oboene forsiktig ned, og praten går over i hylser, terser og f-durskalaer. Lena understreker hvor viktig det er å puste dypt, mens hun pusser oboen sin med noe som ser ut som en av de søvnmaskene man får på lange flyreiser. Hun tar opp et skrin med fire munnstykker i bambus.

– Rørene, eller munnstykkene, er en oboists største frustrasjon. Vi må kjøpe bambus på Ikea, kutte det til, og så pusse dem i minst tre timer. Omtrent halvparten av alle påbegynte rør blir brukbare, sier Lena og sukker. Rørrommet på Musikkhøgskolen er et kott med en discokule i taket og «I love my Oboe»-buttons.

Christine forsvinner ut døren, Lena skrur på et av de sirlig utskårne munnstykkene og rekker meg instrumentet sitt:

– Sånn. Nå er det din tur.