Flygende uhygge

Utslitt og gammel, kastet ut av sin mor, står vepsen uten venner, arbeid, og mat. Han må klare seg helt alene i en verden som for vepsen er uendelig stor. Den tidligere arbeider-vepsen som kjempet hardt for å bringe mat til dronningen, flyr rundt med sine gamle, nedslitte vinger og prøver å spise nok til å overleve. Den satte sitt liv på spill for å forsvare boet og sin dronning, men nå er det ingen som bryr seg om den lenger. Hvordan er det egentlig vepsene tenker?

– Vepsen tenker ikke så mye, men reagerer heller instinktivt på det de føler som truende, svarer Lars Ove Hansen, ansatt i Zoologisk hage med en cand. scient-grad i Biologi.

Hansen er en av Norges få seriøse insektsforskere.

Sur, kald og gammel

En av årsakene til den irrasjonelle oppførselen om høsten er at alle vepsene, unntatt vepsedronningen, har kuldeallergi. I tillegg holder ikke vepsene den fysiske formen like bra når de eldes. Dette medfører at den akrobatiske manøvreringen i lufta reduseres, og det vrient å fly korrekt. Ifølge masterstudent i Biologi Ragnar Aaserud (26) er det heller ikke lenger bruk for arbeider-vepsen i vepsesamfunnet. Dette fører til at den får sparken, for så å bli bannlyst fra vepsebolet. Dette bekreftes av Hansen.

Blir jaget

Fullstendig utsultet, setter vepsen seg ned på en halvspist bolle for å trøstespise. Men akkurat når den skal ta seg en real jafs, kommer det en hånd, som for vepsen virker ekstremt stor og truende. Hånden veiver rundt og forsøker å jage bort vepsen. Da er det ikke så rart at vepsen, som fra før av er arbeidsløs, kald, sliten, venneløs, bitter, deprimert og i tillegg føler seg truet på livet, rett og slett ønsker å stikke. Mange mennesker ville nok også stukket, dog på en litt annen måte, dersom det i stor hastighet kom kjørende en minibuss mot dem midt under en hyggelig grill-aften i parken.

Forhatt og forslått

Men det er selvsagt naturlig å desperat fekte med armene, løpe i sirkel og utføre andre sære bevegelser når man møter en kontaktsøkende veps. Ifølge Aaserud er det derimot ikke alltid det lureste man gjør.

– Det er på grunn av veivingen at hendene er et av de vanligste stedene å bli stukket, sier han og legger til at han selv alltid tar nærgående veps med knusende ro.

Det skal allikevel nevnes at det i noen ekstremt få tilfeller ikke hjelper å holde seg i ro. Insektsforsker Hansen har i slike tilfeller benyttet seg av en noe omvendt taktikk.

– Jeg har slått til vepsen, og da vender de stort sett ikke tilbake.