Tapt potensiale: – Det er mange i akademia som har interessante og relevante bidrag til spørsmål i samfunnsdebatten, men som ikke deltar, sier Lars Svendsen, professor i filosofi og deltidsansatt i tenketanken Civita.
Tapt potensiale: – Det er mange i akademia som har interessante og relevante bidrag til spørsmål i samfunnsdebatten, men som ikke deltar, sier Lars Svendsen, professor i filosofi og deltidsansatt i tenketanken Civita.

Genanse og virkelighet

I sine elfenbenstårn sitter professorene trygt skjermet fra den politiske virkeligheten. Vi har møtt noen som har klatret en tur ned.

Publisert Sist oppdatert

Filosofiprofessor Lars Svendsen sitter i et skinnende hvitt møterom i Oslo sentrum, et steinkast unna Stortinget. På veggen bak ham henger plakatversjoner av bokomslag med nokså høytgapende titler, som Konservatisme, Yringsfrihet, Liberalisme. Bokplakatene er omgitt av et drøss med avisutklipp. Man kan blant annet lese om «Tenketankenes inntog», «Blå tankekrig» og

«Høyresidens whiskykanal». Vi er i den liberale tenketanken Civitas kontorer.

Når Svendsen sitter her, har han ikke bare reist langt vekk fra sitt professorat ved Universitetet i Bergen, han har også våget seg over den knirkete hengebroa mellom akademia og politikken.

I dag er han oppom for å lese korrektur på en artikkel han har skrevet om ID-kravet mot asylsøkere. De siste årene har han prøvd å svippe innom her minst én dag i uka. Hva han egentlig er her i tenketanken, er han selv usikker på. Politiker vil han ikke kalle seg, men det er politikk han sysler med.

Han står med ett bein plantet på hver side av en kløft han selv anser som stor.

– På universitetet havner man ofte i et isolert hjørne av virkeligheten. Som akademiker er man veldig opptatt av ideelle konstruksjoner av ulik art, og er lite i berøring med politikken, sånn som den faktisk utøves. Tankesmier er et forsøk på å lage et skjæringspunkt mellom akademia og politikken. For de to sfærene kommuniserer ikke spesielt godt sammen. De snakker veldig forskjellige språk.

Som filosof favner Svendsen bredt. Han har skrevet bøker om ondskap, kunst, mote, frykt, arbeid og kjedsomhet – for å nevne noe. I høst har han holdt kurs om medisin ved UiB. Filosofer kan brukes til så mangt.

– Er professor Lars Svendsen og Civita-Lars Svendsen samme person?

– De to mener jo akkurat det samme, og Civita visste hva jeg sto for da de spurte om jeg ville ha en bistilling her.

At Svendsen er liberal, har aldri vært noen hemmelighet. Det har hele veien vært viktig for ham å være åpen om sitt politiske ståsted.

– Selv som forsker kan man ikke unngå å ha et verdistandpunkt. Jeg vil være veldig skeptisk til folk som hevder at de er verdinøytrale.

Lars Svendsen, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen og deltidsansatt i tenketanken Civita

– Selv som forsker kan man ikke unngå å ha et verdistandpunkt. Jeg vil være veldig skeptisk til folk som hevder at de er verdinøytrale. Det er en umulighet. Da er det streitest å være tydelig på hvor man kommer fra.

De siste årene har tenketanker grodd opp som paddehatter i Norge. Kristin Clemets Civita er den desidert største av dem. Civitas mål er å få «økt oppslutning om markedsøkonomien og dens betydning for velferd, frihet og demokrati», kan vi lese på deres hjemmesider.

Svendsen mener det er stor takhøyde i Civita. Men noen åpenbare grenser er det, selvfølgelig: Hvis du er en glødende tilhenger av planøkonomi, vil det bli vanskelig å jobbe her.

Det er i hvert fall ingen som retter noen ideologisk pekefinger mot Svendsen.

– Jeg står nøyaktig like fritt her som jeg gjør på universitetet. Hvis noen hadde kommet og fortalt meg hva jeg skal mene om noe som helst, ville oppsigelsen min kommet etter 20 sekunder. Sånn er det.

Likevel er det store forskjeller mellom akademia og politikken. Selv kunne Svendsen aldri tenke seg å være noen fullblods politiker. Til det er han litt for glad i det prinsipielle.

– Politikk handler i stor utstrekning om hestehandel. Jeg er heller ikke så bekvem med kamelsluking. En filosof vil aldri si til en annen filosof at: «Okey, hvis du støtter meg i min koherens-teori om sannhet, så støtter jeg den etiske konsekvensialismen din.» Det er jo ikke sånn det funker! sier han og slipper latteren løs.

Teoretisk briljans: Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap og tidligere statssekretær, mener akademikere er veldig godt rustet til å tolke virkeligheten.
Teoretisk briljans: Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap og tidligere statssekretær, mener akademikere er veldig godt rustet til å tolke virkeligheten.

Professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary kommer gående inn i det lille biblioteket på Forsvarets stabsskole ved Akershus festning. Fordi vi er de eneste i rommet uten grønn militæruniform, får hun fort øye på oss.

Matlary er bereist i det politiske landskapet. Noen kameler har hun nok slukt. Hun var statssekretær i Utenriksdepartementet under Knut Vollebæk fra 1997 til 2000. Siden 2009 har hun vært vararepresentant på Stortinget. I fjor meldte hun seg ut av Kristelig Folkeparti i protest. Partiet er ikke sin kristendemokratiske ideologi og borgerlige tilhørighet bevisst når de søker samarbeid mot venstre, mente hun. Siden den gang har hun meldt seg inn i Høyre. Dersom partiet skulle få regjeringsmakt, blir hun gjerne statsråd.

Statsviteren har skrevet en uhorvelig mengde kommentarer og leserinnlegg, om alt fra sikkerhetspolitikk til treningshysteri. Avisene har mottatt tekster fra henne siden hun var tenåring, kan hun opplyse. Hun mener det er lett å merke forskjell på forskeren Matlary og politikeren og kommentatoren Matlary, ut fra hvilket tema hun skriver om.

– Jeg tror leseren veldig lett ser hvilke av artiklene mine som er faglige og hvilke som er kommentarartikler. Ideelt sett burde jeg brukt professortittelen bare på de faglige artiklene, men sånn funker ikke media.

Matlary snakker rolig og selvsikkert på mandalsdialekt. Hun har stadig et vennlig, nesten overbærende smil om munnen.

– Det har vært forbausende enkelt å veksle mellom akademiker- og politikerrollen, forteller hun.

Da Matlary gikk over terskelen til Utenriksdepartementet i 1997, hadde hun med seg en tung akademisk ballast fra årevis med forskning på utenrikspolitikk. Den kom «veldig, veldig» godt med.

Superlativene står i kø når den tidligere statssekretæren snakker om embetsmannsverket. Byråkratene stiller opp og hjelper til med alt. De er «superflinke», forteller hun. Men hvis du som politiker vil ha reell innflytelse, er du, nettopp fordi byråkratene er så flinke, nødt til å være enda flinkere. Noe det kan tyde på Matlary var.

– At jeg kunne mitt felt, ga meg veldig mye respekt og autoritet. Norsk politikk er dessverre full av lettvektere. Det er mange som blir taken for a ride av embetsverket.

Den etablerte forestillingen om at teori og praksis er to forskjellige verdener, forstår hun seg ikke på. Egentlig er det helt omvendt, mener hun.

– En hver teoretisk modell er en abstraksjon, for eksempel av de vesentlige trekkene i en politisk prosess. Jeg tror ordet «dynamics» er veldig bra. For hvis du får et overblikk over hoveddynamikken i en politisk prosess, så kan du også handle. Da blir du ikke overveldet av alle detaljene. Du forstår det store bildet. Jo mer teoretisk skolert du er, jo bedre er du til å tolke og handle ut fra virkeligheten.

– Var det noe ved den praktiske politikken som overrasket deg da du begynte i UD?

– Nei. Jeg har alltid vært praktisk – eller operativt – anlagt. Hvis det var noe som overrasket meg, var det at det er fullstendig umulig å drive strategisk planlegging i en departementshverdag. Hverdagen i departementet er events driven, man må ta hver dag som den kommer.

Rundt oss vrimler det av kamuflasjekledde menn og kvinner. Matlary har nettopp holdt en forelesning om NATO for studenter som skal bli stabsoffiserer. Hun har sansen for å jobbe med folk i Forsvaret. De er praktisk orienterte, akkurat som henne selv.

– Folk her må være resolutte og kunne ta beslutninger på kort tid uten å bli handlingslammet.

Det er ikke alle akademikere forunt å ha praktiske og pragmatiske evner, forklarer Matlary. Hun mener det har med personlighetstyper å gjøre. Akademikere er ofte redde for den praktiske virkeligheten.

Selv er hun en person som alltid har elsket både det akademiske og det praktiske. Det er derfor hun skriver så mye. «Pennen er mitt sverd», sier hun, og hun er ikke redd for å bruke «sverdet» til å hisse opp andre.

– Jeg synes det er kjempegøy hvis jeg klarer å skape reaksjoner og debatter. Jeg er ikke redd for en skikkelig duell. Det liver opp hverdagen.

Det går ikke an å snakke om akademikere i politikken uten i hvert fall å komme raskt innom professorpolitikeren par exellence, Gudmund Hernes.

Sosiologen, som nå er professor ved BI, må kunne sies å være en av etterkrigstidens mest innflytelsesrike norske akademikere. Særlig hans tid som utdanningsminisiter satte dype og ikke ukontroversielle spor. «Hernes må fjernes!», ljomet det en periode utenfor regjeringskvartalet høsten 1993, etter at Hernes bestemte at stipendet blir til lån hvis studenten surrer det til. Han var ikke minst mannen bak utdanningsreformen Reform 94, som i tillegg til å garantere videregående opplæring, teoretiserte den norske skolen – for mye, vil noen si. Ja, også var det han som ledet maktutredningen.

For raskt må det bli. Hernes er for tiden i Stanford, der han kan fortelle oss at han har «mange kasseroller på komfyren» for tiden. En kort ordveksling blir det likevel tid til.

– Mitt liv har vært en pendling mellom to verdener – og jeg har erfart at det går an å leve intense liv i begge, selv om de er svært forskjellige. I forskning kan man jobbe konsentrert om en ting i lengre perioder. I politikk må konsentrasjonen skifte mellom mange ting hele tiden.

Før Hernes for alvor tok steget inn i maktens korridorer, hadde han rukket å bli professor ved Universitetet i Bergen og professor II ved Universitetet i Oslo, æresdoktor ved Universitetet i Umeå og gjesteprofessor ved Harvard. Likevel ble han sjokkert over hvor heftig det gikk for seg i departementet.

– Slike jobber har en enorm intensitet – 24/7! Du må bruke alt du kan og alt du har lært. Du er som Askeladden som møter prinsessa, så da gjelder det å ha med seg både utgåtte skosåler og bukkehorn.

– Hvor stor er kløften mellom akademia og virkeligheten?

– Ofte stor. Mange akademikere har et litterært forhold til virkeligheten. De kikker ned i boken eller mikroskopet, og ikke ut av vinduet. Og det er en utbredt akademisk last å forveksle modellene de lager av virkeligheten, for virkeligheten selv. I politikk blir du ofte korrigert fordi du får virkeligheten i fleisen.

Historieprofessor Knut Kjeldstadli har nylig byttet kontor, forteller han. Det må ha vært en flytteprosess fra helvete. Det er hundrevis, om ikke tusenvis, av bøker i dette lille kontoret. Veggene er nærmest tapetsert med bokrygger.

– Det meste av det jeg arbeider med har en politisk dimensjon, forteller han.

Siden tenårene har Kjeldstadli vært glødende engasjert i Sosialistisk Venstreparti. Han har hatt mange større og mindre verv i partiet.

For ham er ikke politikk noe som kan isoleres fra forskning. Grensen mellom det politiske og det faglige trekker han internt i forskningsprosessen: Motivasjonen til å stille et bestemt spørsmål er politisk, men svaret han ender opp med vil likevel ikke være politisk styrt, forklarer han.

Når empirien sier: nei, sånn var det ikke, er Kjeldstadli nødt til å akseptere det. Selv om det måtte undergrave hans verdistandpunkt. Han er prinsipiell motstander av bestilte resultater.

– Jeg har et favorittsitat fra Paul Lissagaray: Den som forteller falske revolusjonære eventyr for folket, er like skyldig som en kartograf som tegner falske draft for sjøfarere.

Kjeldstadlis kontor er så smalt at det virker som om bokhyllene som omgir rommet, er i ferd med å sluke det. Mange akademikere har kanskje lidd den skjebnen, om enn i overført betydning. For Kjeldstadli er engasjementet i den politiske virkeligheten nærmest eksistensielt.

– Vi har bare så og så mye tid, hver av oss, innen vi dør. Spørsmålet blir hva vi vil bruke den tiden til.

Kjeldstadli kunne likt å smitte kollegaene med sitt politiske engasjement. Det har vist seg å være vanskelig. Han har flere forslag til forklaring på hvorfor mange akademikere motsetter seg politikken.

– Noen av dagens akademikere tilhører en generasjon som ble svimerket av de grove politiske feilene på 70-tallet.

En annen forklaring kan være at postmoderne tankegang om at virkeligheten blir til gjennom tolkning, fjerner akademikere ytterligere fra den. Det blir legitimt å trekke seg tilbake til sin egen lille hule og la politikken gå sin gang utenfor.

Også blant framtidens professorer merker Kjeldstadli en politisk aversjon.

– Jeg har støtt på en holdning blant de yngre stipendiatene om at man ikke bør eksponere seg politisk, fordi det kan ødelegge for jobbmulighetene. Det er leit å høre at de tenker slik, og jeg tror heller ikke at det stemmer.

Selv om Kjeldstadli savner flere akademikere i politikken, har han ingen illusjoner om professorer som høyverdige mennesker.

– Akademikere er ikke bedre skikket til å vurdere hvordan samfunnet bør utvikle seg enn andre borgere. Vi er hverken klokere eller moralsk overlegne andre.

Når noen antyder det motsatte, har Kjeldstadli en hardtslående memento mori.

– Se på hvem det var som rekrutterte SS-soldater i Nazi-Tyskland; det var jurister og humanister fra de beste tyske universitetene.

Powered by Labrador CMS