Husvertens verden

– Hei, ta heisen opp i 15., og gå gjennom glassdøra så møter jeg dere, sier Daniel Westby gjennom callingen.

Han er husvert i siloen på Grünerløkka, og inviterer oss inn en helt vanlig tirsdag. Siden november har det flyttet inn rundt 300 studenter her. Westby har personlig tatt imot en god del av dem. I dag skal han ønske Cathrine Heisholt Edvardsen i 11. etasje velkommen.

– Bare pass godt på klesvasken din så ingen uteliggere kommer og tar den, sier Westby.

Han kan imidlertid fortelle at det gikk det bra da det skjedde, for eieren av klærne tok frekkasen på fersken.

Westby gjennomgår formalitetene for hundrede gang. Nyttig info om Samskipnaden i Oslo (SiO) og silo skal hjelpe fortapte studenter å orientere seg i systemet. Men jobben byr også på mer udefinerte oppgaver. Det kan Cecilie Nergaard Langeby, Westbys kollega i Tullinløkka studentby bekrefte.

Bakgårdsbæsj

– Min verste opplevelse er uten tvil bæsjehistorien. Det ringte på tidlig om morgenen. Jeg måtte komme med en gang. Noen hadde bæsjet i bakgården. Det var ekskrementer klint utover veggene. Det har gjentatt seg siden, og beboerne ønsker at jeg skal fjerne det, sier Langeby.

Ettersom beboerne i studentbyen er så heldige å ha tilgang til toalett tror hun det må være noen utenfra som stadig gjør sitt fornødne der.

– Vi har hengt opp en lapp hvor vi truer «storbæsjeren», som vi kaller ham, med at han blir filmet, sier hun.

Alltid beredt

– I går luktet det skikkelig vondt på badet. Det var ikke vann i do, og kloakklukten bredte seg, forteller Edvardsen sin husvert.

– He, he. Det var fordi noen hadde skrudd av hovedvannkrana i går morges som en «practical joke». Jeg skjønner ikke hva folk tenker på. Ingen fikk dusjet eller skylt ned i do. Det ble en vanvittig kloakklukt da vannet ble borte, konstaterer Westby, lattermild, men tydelig oppgitt.

– Hvordan ser beboerne på deg egentlig?

– Jeg har hatt et par av dem som tror jeg bare er en kontaktsøkende raring. En Viggo Venneløs liksom. Særlig jenter er skeptiske, sier han.

Langeby tror derimot hun er godt likt blant naboene, tross en litt uheldig episode.

– Det ringte på døren en natt, og en beboer lurte på om jeg kunne dempe et støyende nachspiel. Jeg tuslet over i pysjen og banket på. Da ingen åpnet gikk jeg rett inn og foreslo at festen skulle rundes av. En av festdeltakerne svarte med å plante en øl i hånda mi. I samme øyeblikk kom det tilfeldigvis en annen nabo som også skulle klage. Ettersom han forskrekket utbrøt «Er ikke du husverten?» kom jeg i forsvarsposisjon og fikk forklaringsproblemer.

Hadde det ikke vært fordi Langeby klarte å holde hodet kaldt, kunne hun fort ha endt opp som Ruth i Borettslaget; full, flau og delvis avkledt.

– Jeg får mange rare spørsmål, og skal jo ta alle seriøst. En kollega fikk klager om utrolig stank fra en av hyblene. Det viste seg etter mye om og men at beboeren hadde 50 ulike dyrearter der inne: Rotter og reptiler, slanger, skorpioner og skabeloner, samt mus hun matet slangene med.

Husvertene har som oppgave å ivareta det sosiale miljøet i hybelhusene. De arrangerer utflukter og fester i samarbeid med SiO, både for seg selv og for studenter.

Brevbomber

I siloen er alt nytt og rent.

– Folk klager på at vannet gjør håret grønt. Men oftest må jeg hamle opp med bråk. Boring i veggen midt på natta eller hamring på rørene er typiske klager. Det arter seg som i et apebur. Når én hamrer på rørene hermer de andre, og til slutt er det helt vilt. Lyd forplanter seg utrolig godt i denne betongklossen, og er umulig å lokalisere. Rare festvaner er også typisk klagegrunn.

Heldigvis har han gått meklerkurs slik at han kan ordne opp i nettopp slike situasjoner. SiO sørger for god opplæring og oppfølging av husvertene, som får rundt 2000 kroner i måneden for jobben.

– Jeg har faktisk opplevd at naboer har formidlet klager til bråkmakeren via brevbomber. Enkelte har også ytret ønske om at jeg skal bryte meg inn hos synderen og slenge ham opp mot veggen. Det er selvfølgelig uaktuelt. Privatlivets fred er viktig, sier Westby, som for øvrig fikk velge silohybel først av alle.

– Men det er vel ikke bare bøller her?

– Nei, for all del. Her er alle typer mennesker. De aller fleste er veldig hyggelige. Men jeg er overrasket over at folk «låner » ting som er felles eiendom. Vi skal forresten prøve å få i gang en studentdrevet bar i toppetasjen, sier den ambisiøse husverten, som tar oss med opp for å se.

Går du trappene til toppen oppdager du at etter 15. etasje kommer 1. etasje.

– Folk stjeler tall. Hvem samler på det liksom? undrer Westby, som hiver seg rundt for å fjerne reklame fra radiatorene.