Mann og gutt sugd ut av fly

Helmut Hopp, en 32 år gammel musikkmanager og bastardbarn av verdens største IT-mogul, snur seg fra flyvinduet og ser nervøst ut over millenniumsfesten. Knugende om sin femte cocktail tørker han en svettedråpe med et lite lommetørkle, børster aske fra den smaragdgrønne lurexdressen og vender seg til den prostituerte Jay og hennes 16 år gamle sønn, kjent som Kid.

– Jay, Kid, hør nå. Det er helvetes viktig at alt går bra i kveld. Husk å ikke fortell noen at dere er kjøpt og betalt. Du kjenner historien?

– Ja elskling, smiler Jay mens Kid nikker rastløst.

– Vi møttes på et cruiseskip tre år siden. Vi fremførte en duett av The Culture Club. Det var kjærlighet ved første blikk, og du har siden adoptert Kid som din egen.

Helmut er blakk, mislykket og på desperat på jakt etter familiens aksept og penger.

Flyet, hvor disse hendelsene utfolder seg, seiler rolig av gårde i en høyde på 9.000 meter, og krysser stadig inn i nye tidssoner. Lite vet de 15 laiverne som utgjør illusjonen, at før flyet lander vil liv ha gått tapt på noen ganske så bisarre måter.

From Sweden With Tape.

Tre timer tidligere, og gulvet på teaterscenen på Chateau Neuf er blankt og fritt for den hvite malerteipen som skal indikere de ulike deler av kabinen. Blant sirkelen av mennesker, med vidt forskjellig alder og bakgrunn, er ingen kledd som orker, alver eller nevrotiske hobbiter. Alle ser normale ut, noen som om de skal rett på fest når det hele er over i ellevetiden. Vi har akkurat startet å sette rammen for spillet «When our destinies meet», et nett av historier der deltagerne selv skaper roller og historier underveis, inspirert av tematikk og teknikker fra den tyske skuespillforfatteren Bertolt Brecht. Laiv kan med andre ord være hva som helst.

– Målet med denne kortlaiven, som Brecht hadde med sine skuespill, er å utforske ulike politiske problematikker, og hvordan vi står i forhold til hverandre i samfunnet, sier Morgan Jarl, svensk teaterregissør, laiventusiast og designer av konseptet «When our destinies meet».

Det brukes mange ulike virkemidler. Han ber oss om å fremføre små monologer eller spør hva vi ute av rollen synes om en gitt situasjon. Han fryser spillet, klør seg i skjegget og ber deltagerne gjenta enkeltscener for å understreke poenger. Teknikken ble først brukt av den samfunnskritiske Brecht, og kalles «Verfremdung», eller fremmedgjøring. Det gjøres for å trekke et publikum ut av skuespillets illusjon (laiv har derimot aldri publikum) for å rette fokuset mot stykkets kjerne og budskap. I dette tilfellet, maktstrukturer og korrupsjon i sosiale hierarkier. Eller noe i den duren.

– Vi trenger en til å spille en sønn eller datter av familiens patriark, sier Jarl.

– Hva med deg fra studentavisa?

Barnedød og Nazifar

Med det er Helmut Hopp født, og gjennom lattermild dialog mellom alle deltagende finner vi frem til hans profil og rolle. Mislykket, lausunge, alkoholisert, blakk; listen er temmelig fargerik og ikke mindre detaljert enn de andre 15 karakterene. En etter en får de liv. Det er Alf, den despotiske bedriftsfyrsten med en mørk hemmelighet, hans sekretær og elsker, som selger informasjon bak hans rygg til industrispionen «Starkiller». Det er Alfred, en mannlig gigolo og profesjonell svindler som innledet et falskt forhold med selskapets arving, Theresa, men som etter å ha lært henne å elske blir nødt til å svikte sin forretningspartner og medsammensvorne Josie. Og det er familiens patriark «Generalen», som etter årelange aktiviteter i det tredje rike, ble sendt i eksil hvor han startet bedriften som skulle erobre verdens IT-marked. De fleste i rommet er erfarne og har spilt med hverandre før. Stemningen er lett, lattermild og føles inkluderende og trygg. Rundt om på Chateu Neuf, på ulike rom og scener sitter grupper som denne og later som de befinner seg i andre virkeligheter. Det kalles Laiv(ing), men som Morgan minner oss på, dreier det seg mer om lek enn noe annet.

– Prøv å gi slipp på deg selv. Vær helt åpen. Som et barn i lek.

Dette er råd verdt å ta med seg når Kid og Generalen to timer senere blir sugd ut av flyet uten forvarsel.

Kid dør

Industrispionen «Starkiller» ligger livløs foran toalettet. Navnet står som et betryggende tegn på at det hele ikke tas altfor seriøst. Hva som har skjedd fikk tilsynelatende ingen med seg, men den prostituerte Jay er i ferd med å miste fatningen. Kid er borte. Kid er død.

– Herregud! Nei! NEI!!, vræler hun mens hun løper rundt i sirkler og river seg i håret. Faktiske tårer renner nedover kinnene og hele selskapet har snudd seg for å se.

Helmut står påfallende lenge med en drink i hånden og vet ærlig talt ikke hva han skal gjøre før , det fremadstormende IT geniet Lin, lener seg over sofaen og stiller spørsmålet han hadde håpet å unngå.

– Er ikke det kjæresten din, Helmut?

– Jo’a. (kremt)

– Vel, kanskje du burde gjøre noe?

Morgan ser at situasjonen er i ferd med skli ut av kontroll. Grasiøst løser han opp ved å sette karakterene i individuelle monologer, ender handlingen og lander flyet på Heathrow.

Vi puster kollektivt ut. Fjerner teip, små rekvisitter og setter stoler i en ring midt i salen. Så hvordan opplevdes spillet? De fleste virker enige om at spillet var av høy kvalitet, selv om hele sugd-ut-av-flyet greia på slutten ble litt mye. .

– Ofte kan det være negativt med så abrupte og store hendelser, siden alt man har bygd opp i karakteren til det punktet blir borte. Når sønnen min blir dratt ut av et rutefly har jeg egentlig ikke noe annet valg enn å løpe rundt hysterisk, sier Frida –, nå frigjort fra rollen som Jay.

Senere, over en juleøl i baren kommer «Starkiller» traskende bort og smiler.

– Så, hva synes du, «Helmut».

– Det var gøy. Veldig nytt, litt vanskelig til tider. Men hva skjedde med deg på slutten?

– Jeg tror jeg dævva. Det skjer noen ganger.