Møtte sin første mann

STUDERTE: Har hovedfag i filosofi og doktorgrad i medievitenskap

NÅR: 1987-1996, leverte doktorgradsavhandlingen i 2005

AKTUELL: Satt i gang konkurranse for å få flere studenter til Aftenpostens debattseksjon

Om det ikke hadde vært for en avlyst debatt på Blindern, ville ikke Knut Olav Åmås møtt sin første kjæreste. Syv år før tusenårsskiftet og to år etter at han sparket skapdøren opp, da Partnerskapsloven ble vedtatt og en frisk bris av palestinaskjerf ennå blafret gjennom universitetet, takket Knut Olav Åmås nei til Oxford-stipend og dro til Oslo. Ikke med palestinaskjerf – med dress. Dress på Blindern.

– Jeg var en svært seriøs student, svært alvorlig. Nokså alvorlig. I alle fall frem til da.

Hva som skjedde da, kommer. Men først en konstatering av at Aftenpostens debattredaktør ikke har vokst seg sprudlende. Knut Olav Åmås snakker slik et ekorn ville ha snakket, om det kunne. Først helt stille, stiv i kroppen, skottende, så – plutselig – bykser han til.

– Er spørsmålet om studielånet tatt bort? Er det? Å nei! Jeg hadde gledet meg til å svare på det. Jeg har null. Jeg betalte mitt siste avdrag for en måned siden. Kan ikke det komme med?

Knut Olav Åmås’ stemme har en ertende overtone, som hans toneangivende tekster. Når Åmås kvesser fingrene og hugger tak i nærmeste gren, ryster selv røttene. Men det tok tid før han våget. Til tross for at han hadde jobbet som journalist siden 1985, trengte han stadig mer kunnskap før han turte å mene noe offentlig. Alltid var han redd for å bli avslørt som inkompetent og kunnskapsløs, en frykt han fremdeles kjenner et snev av. Da han som nittenåring begynte å studere i Bergen, var han vettskremt.

– Jeg kom fra et lite gymnas med strålende resultater til et auditorium med 3-400 mennesker. Jeg turte ikke si et ord på lenge, jeg følte at jeg druknet i mengden. Det løsnet etter hvert på grunn av journalistikken.

For det er nå engang slik at Åmås har fått mer ut av studiene gjennom journalistikk enn omvendt. Derfor tok det ham ni år å studere, og det er det ene året i Oslo han husker best. Ikke bare fordi studiemiljøet, det faglige, var det beste han har vært i, og han gikk på syv-åtte dobbeltforelesninger i idéhistorie i uken. Ikke fordi han bodde på et åtte kvadratmeters rom i en funkisvilla han delte med åtte unge menn i Frognerveien, der han hadde et klesskap fylt av dresser, og der han en vår lå innesperret i ukevis med kyssesyken og hørte på Madonna og jazz og Michael Jackson, men fordi han møtte en mann.

– Jeg traff ham på grunn av et avlyst møte i Homoversitas. Foreleseren var syk, og derfor ble vi sittende ved siden av hverandre på Frokostkjelleren. Siden var vi sammen i åtte år.

Så klart og enkelt kan det sies. Mye mer vil ikke Åmås si.