På friertokt

– Hei! Jeg kommer fra Arbeiderpartiet, kan jeg gi deg en rose?

Statsvitenskapsstudenten Per Anders Langerød (26) stiller som 28. kandidat til bystyret i Oslo for Arbeiderpartiet (Ap) og er ute og driver valgkamp på Rødtvedt i Groruddalen. Spørsmålet han stiller gjør den aldrende kvinnen i blokkleiligheten lettere nervøs, trolig ganske skeptisk – og aldeles paff.

At folk ringer på dører og stiller direkte spørsmål i reineste Jehovas vitner-stil, er ikke like enkelt å takle for alle. Etter et langt sekunds nøling svarer hun kort før hun brått lukker igjen døren.

– Ja... Nei!

– Jeg vil bare gi deg en rose, og minne deg på å stemme under valget.

– Selvfølgelig, den tar vi!

Allerede ved neste dør treffer Per Anders blink. Også gangen etter der blir han godt mottatt. I det hele tatt møter Arbeiderpartiet mest godvilje denne ettermiddagen. Å reise hjem til folk og ringe på dørene deres er en vinner, selv om det krever litt mot.

– Første gang syntes jeg det var merkelig og jeg visste ikke hva jeg skulle si. Men nå har jeg gjort det noen ganger og synes det er veldig hyggelig, sier Langerød.

Dette er hans sjette valgkamp.

En drøy time tidligere treffer Universitas Per Anders på Youngstorget. Ivrig etter å avmystifisere ideen om Arbeiderpartiet som en eneste stor «valgkampmaskin», viser han fram det lille valgkampkontoret som er overfylt av valgkampmateriell og ivrige medarbeidere som fester små lapper på de tusenvis av rosene som skal deles ut. Høflig byr Per Anders oss på pølse i lompe fra den store gryta innerst i lokalet, som han påstår er selve motoren i valgkampen.

Som homofil, rødhåret arendalitt har Per Anders møtt både motgang og utfordringer i livet. Men det han opplevde i sommer setter det hele i perspektiv. Han var på Utøya under terroranslaget den 22. juli. Grusomhetene har gjort at han føler et enda sterkere engasjement for samfunnet enn før.

– I år er det viktigere for meg at folk stemmer enn at de stemmer Ap. Etter alt som har skjedd er det viktig at folk deltar i demokratiet, sier Per Anders.

– Men de må gjerne stemme Ap, legger han til på godt, gammeldags politikervis.

Saida Begum (24) fra Stovner er en travel ung kvinne. Hun har studert juss i tre år og jobber nesten fulltid ved siden av med telefonsalg. Men nå er det politikk som gjelder. Som 5. kandidat for Høyre er hun bankers i bystyret. Likevel, i dagene fram mot valget driver hun valgkamp hver dag på skoler, stand og med dørbanking.

– Det beste med valgkampen er å møte velgerne. Da får vi meningene deres og får høre hvor landet ligger. Vi jobber jo for velgerne og ikke for oss selv, sier Saida.

På Etterstad er Saida og Høyre i sitt ess. De deler ut vannflasker med bilder av Fabian Stang på, såkalt «Fabivann», skjenebrett og brosjyrer som forteller yrkesfagselevene at med Høyre skal det bli mindre diktanalyse. Skolepolitikk er Saidas hjertesak.

– Det handler om at hver enkelt elev skal få realisert sitt potensial. Vi lærer ikke på samme måte, vi er forskjellige, proklamerer Saida.

– Kan jeg få nummeret ditt? spør en av gutta på Etterstad videregående skole.

– Nei, nei, nei. Men du kan få en Høyre-brosjyre av meg, svarer Saida. Hun er ikke interessert i beilere, men snakker gjerne politikk.

– Og du stemmer ikke på Jens Stoltenberg om du stemmer Ap, du stemmer på Rune Gerhardsen. Har du hørt om ham? kontrer Saida.

Som ventet blir den unge mannen svar skyldig. Saida vet å utnytte at Aps ordførerkandidat, Gerhardsen junior, ikke er fullt så synlig i mediebildet som Høyres listetopp.

– Men du har hørt om Fabian Stang? Du synes Oslo er en fin by, ikke sant? Hvis du vil fortsette å ha det sånn så stemmer du Høyre, følger hun opp. Dette har Saida gjort før.

På Hovseter Steinerskole åpner valgtorget presis klokka halv ett. Christer Kjølstad (24), 43. kandidat til bystyret i Oslo for Fremskrittspartiet (Frp) og hans partifeller ankommer først ti minutter etterpå. Sist av alle partiene.

– Vi kommer med godteri snart, det er litt rot i dag, sier han til noen av de oppmøtte ungdommene.

Der både Arbeiderpartiets og Høyres «valgkampmaskiner» virker både velsmurte og godt organiserte, framstår Fremskrittspartiets kampanje denne ettermiddagen mer som et middels, norsk idrettslag. Det er ingenting å si på innsatsen, men det er så som så med planleggingen.

– Vi har klart å få med oss feil plakat. Sånn er det når det går litt fort i svinga, ler Christer.

Omsider kommer både riktig plakat og rikelige mengder godteri på plass. Christer, som tidligere studerte juss men som nå har byttet til samfunnsfag på Menighetsfakultetet, har ingen kvaler med å bestikke de unge med sukkervarer.

– Vi har tyggis, de er gode. Men ikke like gode som pastillene våre. De er gode, de! forkynner han.

196 centimeter høye Kjølstad rager minst et hode over de fleste i den trange kantina, som for øvrig virker å være fylt opp av flere ungdomspolitikere enn skoleelever denne ettermiddagen. Skravla hans går i ett både på telefon og med dem han møter. Og som Frp-ere flest er han ikke fremmed for å ta en diskusjon.

– Kjæresten min er fra Marokko. Moren hennes snakker ikke norsk fordi hun ikke har fått lov til å gå på kurs av mannen sin. Ville det ikke ha vært bedre om hun hadde blitt tvunget til å gå på norskkurs? spør Christer en ung kvinne, som har vært så lur å tilkjennegi at hun sympatiserer med partiet Rødt.

– Jeg tror ikke på å tvinge mennesker, svarer hun.

– Vi mener det er en plikt å lære seg norsk for norske statsborgere. Ingen norske arbeidsgivere vil ansette folk som ikke kan norsk, svarer han tilbake.

– Har du fått sånne forresten, sier han, og holder opp en lilla eske pastiller prydet med partilogoen.

– De må du smake på, de er riktig gode!