På gjengrodde stier

– Hva skjer hvis jeg blir borte i skauen?

I utkanten av skogen bak det mektige Tryvannstårnet begynner nervene å melde seg. For første gang i mitt liv skal jeg delta i et orienteringsløp. En gapahuk full av kart og kompasser ved det lille, og sikkert iskalde, Øvresetertjern på Tryvann, tjener som løpets målområde. Alvoret begynner å demre for meg. Muligheten for et lengre og ufrivillig opphold i elgens rike er faktisk reell.

– Da må vi på et eller annet vis prøve å få tak i deg, svarer dagens løpsansvarlige fra Oslostudentenes idrettsklubb (OSI).

– Men, hva om jeg brekker beinet da?

– Da blir det leiteaksjon. Ta med deg mobiltelefon, du.

Et døgn tidligere, i den lyse og varme kantina på Georgs Sverdrups hus, treffer jeg lederen for OSIs orienteringsgruppe, Stefan Kernstock (33). Han er tysk og har drevet med sporten i tre år, etter å ha blitt introdusert for den etter at han kom til Norge. Kernstock framstår akkurat slik en kan forvente at en seig, mellomeuropeisk o-løper vil gjøre: Slank, rolig og høflig, og med et kort og veltrimmet hår og skjegg.

– Jeg ble tipset av en kollega og begynte på nybegynnerkurset til OSI. Langdistanseløp synes jeg egentlig er kjedelig, men det hørtes morsomt ut å bruke både hode og kropp. Dessuten er det perfekt å gjøre i Norge, en får med seg masse natur. Orientering er kanskje mer norsk enn å gå på langrenn, sier Kernstock engasjert.

Kernstock er også min orienteringsguru. Den barske tyskeren skal gi meg råd før jeg begir meg ut i granskauen med kart, kompass og stigende melkesyreverdier.

– Det viktigste er å tenke vanskelighetsgrad framfor distanse når en velger løype. Vi opererer med vanskelighetsgradene A, B, C og N. Jeg anbefaler B og C til voksne, kategori N er veldig enkel og for folk som aldri har vært borti idretten. A er vanskelig for nybegynnere, sier Kernstock.

Han sier den vanligste nybegynnerfeilen er å miste kartkontakten på grunn av stor fart.

– En gang løp jeg ut av kartet. Da var det naturligvis vanskelig å forstå hvor jeg var. En annen gang da jeg deltok i et nattløp så holdt jeg kartet 180 grader feil vei. Det var heller ikke så bra, sier Kernstock lakonisk. Det er som omhan vet hvilke knapper han skal trykke på for å skremme en stakkars debutant.

Tilbake i Nordmarka er været strålende, og det som ennå er igjen av fugler synger muntert. Jeg vandrer rolig, om enn noe anspent, mot startstedet som befinner seg noen hundre meter fra målområdet. Til tross for Stefans anbefalinger om å gå for det lette og korte alternativet, så var det ikke mulig å gå på akkord med min egen mandige stolthet og feige ut med barneløypa. I stedet har det blitt kompromisset på fire kilometer, noe som egentlig virker ganske enkelt, advarslene om godt gjemte poster til tross. Optimismen rår i lite brukte joggesko, for hvor vanskelig kan det egentlig være å finne fem poster der ute mellom stein, mose og kratt?

Deltakerne denne lørdagen kommer i alle klasser. Fra i overkant seriøse mosjonister med profesjonelt utstyr og mord i blikket, til eldre i matchende grilldresser og turmodus. Jeg kjenner meg trygg på å unngå sisteplassen, og legger, stikk i strid med Stefans råd, i vei uten å varme opp først.

Så begynner moroa. Jeg tar av 90 grader rett inn i skogen ved siden av stien og finner, irriterende nok, en post som ikke er med i konkurransen. Dermed passerer dagens første løper meg, men siden det er av den topptrente sorten, er det ingenting å ta seg nær av. Ferden går videre et lite stykke langs stien og så ut i skogen. Etter litt brøyting gjennom noe som sannsynligvis kan kalles urskog finner jeg første post. Dette går overraskende lett.

I jakten på post nummer to kommer dagens første, grove kartbommert. Etter å ha passert ei hytte og hilst på en mann som forsikrer meg om at «her har det passert fler», manøvrerer jeg meg gjennom lyng og kratt for å finne skrenten som posten skal befinne seg under. Uheldigvis er det i dette området flere skrenter å velge mellom. Og på vei ned det som selvfølgelig viser seg å være feil skrent, for å se etter en post som er et helt annet sted, tråkker jeg midt uti en uforutsett, oktoberkald myr. Pokker! Målsetningen om å ikke komme sist blir sporenstreks nedjustert til i det hele tatt å fullføre. Og med endret innstilling er det med ett mulig å nyte denne vakre høstdagen i Nordmarka.

Jeg bestemmer meg for å ta turklisjeen helt ut og ta en rast, og etter å ha funnet den tredje posten enkelt, setter jeg med ned på toppen av en slalombakke for å nyte utsikten, den svake ettermiddagssola og medbrakt nøtteblanding. Jeg får til og med selskap av tre andre turgåere, hvorav den ene, som kommer helt fra India, tydeligvis ikke er helt vant til norske bakker. Dette er kos.

Etter anslagsvis ti minutter på rompa, går ferden videre. Jeg får et innfall, og bestemmer meg nok en gang for å bryte med Stefans råd. Den barnslige fristelsen til å løpe rett gjennom ett skogholt i stedet for å ta stien rundt, som Atle Antonsens karakter Brøytern, blir for stor. Men denne gangen er jeg heldig. Skogen er åpen og oversiktlig, og bortsett fra en ung kvinne som tydeligvis trodde hun skulle få være i fred til å gjøre sitt fornødne, danser jeg mellom trær og spretter over bekker hindringsfritt. Dette er Nordmarka på sitt beste – mosegrodd og folketomt. De to siste postene byr ikke på problemer, min erfaring tatt i betraktning, og jeg klokker inn på lite respektable halvannen time.

Ja visst, jeg kom sist, men arrangøren slapp i det minste å gå manngard i skogen for å finne meg.