Spynorsk i praksis

Det er et godt stykke fra teori til praksis, og det er et godt stykke fra pedagogikkforelesning på Blindern til klasserommet til 10A på Øraker Skole. Med mindre enn to måneders teori fra Universitetet i ryggsekken, er årets kull med pedagogikkstudenter nå ute i sin første praksisperiode som lærere.

Klasserommet er tomt. Jørn Lien gjør klar de siste kopiene, setter på plass noen stoler og kikker på klokken.

– Hele poenget var at vi skulle kastes inn i en undervisningssituasjon med en gang, uten å ha for mye teori i bakhodet.

Om få minutter skal han ha 10A i nynorsk. På beste vestkant, forbi Montebello og Ullernåsen, der nynorskundervisning praktisk talt er for risikosport å regne. Jørn virker forbausende rolig.

Drama med Grytten

– Hva skal vi ha nå a\' Jørn?

– Trenger vi bøker i denne timen Jørn?

– Det blir utstrakt bruk av nynorsk i timen i dag, svarer Jørn.

– Åååh, stønnes det fra bakrekka.

Det har akkurat ringt inn. Nei, det er forresten ikke helt riktig, det er visst slutt med skoleklokker nå. Timen skal i alle fall begynne, og 10A har hatt gym. En etter en, med verdens beste tid, kommer de nysminket og slentrende inn døra. I det skarpe klasseromlyset kan du nesten skimte osen av etterbarberingsvann og bodylotion.

– I dag skal vi dramatisere en novelle av en forfatter som heter Frode Grytten, sier Jørn.

Navnet vekker ingen synlig reaksjon hos de unge håpefulle, så Jørn fortsetter med å fortelle at Grytten har vunnet Nordisk råds litteraturpris. At stykket de skal dramatisere et utdrag av, går for fulle hus på et teater inne i Oslo.

– Skru av musikken\'a, roper noen.

Susingen fra høretelefoner på første rad stilner.

– Teksten inneholder en del sterke ord, men siden Grytten er en anerkjent norsk forfatter, er det ok, sier Jørn.

Lydnivået har sunket fra stadionjubel til nesten stille, så han begynner å lese.

– «Han var bleieskiftarbeidar og fredsmeklar og Vibeke forpulte Sæter i ein og samme person», leser Jørn.

Lett fnising. Praksislæreren sier «forpult» og «jævla».

– Dere skal ikke bruke slike ord i friminuttene, sier Jørn.

Kompisfella

– Du må ikke være for opptatt av å bli populær, mener Jørn.

I løpet de tre ukene han har vært i klassen har han vært bevisst på å fremstå som en voksenperson, ikke en kompis, overfor elevene.

– Som ung lærer er det lett å falle i vennefella, bekrefter praksislærerkollega Helen Furu.

Sammen med Jørn, er hun en av tre studenter som har hatt ansvaret for 10A de siste ukene. Lærergjerningen var upløyd mark for begge. For sikkerhets skyld følger 10As klasseforstander Olav Grotli våkent med på hver time fra bakerst i klasserommet, og evaluerer det studentene presterer.

– Han sier at vi har vært flinke, gliser Jørn.

Gjør som Brecht

– Må vi snakke nynorsk?

– Smitt meg, smitt meg da, æææsj, hvordan skal vi dramatisere det?

– Rått!

De ulike gruppene er i større eller mindre grad fordypet i det gryttenske familiedrama. Gamlefedre knasker nøtter i minst fire hjørner av klasserommet, mor har lagt hodet på pulten og griner, mens småbarn med grove stemmer øver på å fike til hverandre. Det er kult å tullesnakke på nynorsk, og plutselig høres alle gutta ut som Tore André Flo.

– Husk det dere har lært om Brecht, det kan dere bruke nå, sier Helen til 15-åringene. Forrige uke var det hennes ansvar å forklare tyskerens kompliserte teorier om fremmedgjøring som dramatisk virkemiddel. Ganske tunge saker for en tiendeklassing?

– Det er det, og mange av dem så ut som noen store spørsmålstegn da vi kom ut fra teateret etter å ha sett et Brecht-stykke, ler hun.

Helen, som studerer pedagogikk for å kunne undervise i drama på videregående understreker likevel at hun er svært positivt overrasket over elevene.

– Den ungdommen her lever absolutt ikke opp til det dårlige ryktet sitt om uinteresserte hormonsprengte tenåringer. De er så flinke!

Dramatisk høydepunkt

– Alle spyr samtidig!

Jentegruppa i hjørnet gestikulerer engasjert, gudene vet hva de planlegger. Guttegruppa bortenfor ser også ut som de har det gøy. Pirker steiner ut av skosålen og kaster dem på hverandre. Lærer Jørn må bruke den strenge stemmen.

– Nå må dere bruke tida effektivt, og alle må delta. På mandag skal dere opp i salen og opp på scena og fremføre dette for hverandre.

Henriette, Line, Christine, Erik, Stian Jonas derimot, er nesten klare, og spontanfremfører gjerne et stykke norsk sosialrealisme. Jonas setter seg under en pult og kommenterer fotball, jentene tumleslåss rundt på golvet, og hyler litt ekstra for å skjule fnisingen.

– Mor, mooor, roper Erik.

– Moooor!

– Er det jeg som er mor? Åja. Din jævla gubbe!

Boblende av latter, etter en fremføring som antakeligvis ville gitt Frode Grytten et nytt og utvidet syn på sitt forfatterskap, forsikrer de om at det er stas med lærerstudenter i klassen.

– Og Jørn er kjempeflink, legger en av jentene til.

Siste time er slutt, og elevene har så vidt tid til å skryte litt av studentenes evner til å skape variasjonen i undervisningen før de forsvinner ut døra. Og skiftende konsentrasjon, steinkasting og fnisekor har ikke skremt Jørn.

– Det har vært gøy, Jeg gleder meg til å komme tilbake hit til våren.