Tidlig på krigsstien

STUDERTE: Journalistikk ved Høgskolen i Oslo, Peace and Conflict Studies ved Universitetet i Oslo

NÅR: 1989-1996

AKTUELL MED: Boka Drømmetid om krigen i Afghanistan

– På Journalisthøgskolen fikk jeg leke journalist i to år, skrive masse og knipse bilder. Det var først på Universitetet i Oslo jeg fikk akademisk trening og evnen til å tenke kritisk, sier Anders Sømme Hammer.

Siden 2007 har Hammer bodd og arbeidet i Afghanistan, og er nå i Norge for å lansere boka Drømmetid. Det brennende engasjementet for nettopp fred og konflikter var tidlig en stor del av livet til Hammer. Selv ikke i studietiden nøyde han seg med å løse verdensproblemene fra lesesalen, men dro på feltarbeid til blant annet Colombia og Kairo.

– Jeg modnet både som student og journalist på feltarbeidene, og jeg tror nok at oppholdene gjorde meg lysten på mer. Det er klart jeg også syntes pensum og lesesalen ble kjedelig i blant og ønsket mer praksis. Jeg anbefaler alle studenter, og spesielt de som vil bli noe innenfor journalistikk, å reise ut av Norge under studietiden, sier Hammer.

Han har derimot ingen anbefalinger å komme med når det gjelder hvor studenter skal dra for å finne den beste og billigste studentpuben. For det første var ikke ølprisen som en allerede arbeidende journalist den største bekymringen. For det andre hadde han sjelden tid noe særlig studentliv utover det å faktisk studere. Men litt øl ble det allikevel.

– De beste minnene fra tiden som student er når jeg fikk nye venner under fine kollokvier, kollokvier som av og til ble til et par pils i SV-kjelleren også. Mange av de vennene jeg har i dag er fra studietiden, sier Hammer med et lite smil i det ellers så alvorlige ansiktet.

– Hva med kjærlighetslivet, var det noen søte jenter i kollokviene?

– Jeg studerte i 7 år, så noe ble det.

Hammer blir alvorlig igjen. Studietidens romanser ønsker han ikke å snakke noe videre om. Han vil heller mimre om det som falt hans hjerte nærmest, rent læringsmessig.

– Jeg husker godt veilederen min, Øyvind Østerud, som jeg hadde jevnlige møter med da jeg skrev masteroppgave i Peace and Conflict Studies. Han var veldig dyktig rent faglig i tillegg til at jeg likte stilen hans. Når vi skulle ha veiledningsmøter pleide jeg å komme inn på kontoret hans; veksle noen ord, for så å få et notat med kommentarer og gå igjen. Det tok aldri mer enn noen få minutter og det passet meg bra, sier Hammer.

At det først og fremst var pensum og forelesninger Hammers hjerte banket for, kan forklares med at han tidlig hadde mange jern i ilden. Som journalist i Dagsavisen ved siden av studiene måtte han prioritere målrettet lesing framfor kaffeslabberas med medstudenter.

– Jeg var nok den kjedelige studenten, han som var lite med på det som skjedde på Blindern, jeg hadde rett og slett ikke tid. Men kanskje burde jeg engasjert meg mer i studentlivet når jeg hadde sjansen, spør Hammer, med et lite stikk av anger i stemmen.