Tre ferske historier
– Ååååhhh, du kommer til å få det sååå gøy, jeg syntes ex.phil. var skikkelig morsomt, jeg, sa storesøsteren til Karoline før hun sendte lillesøster avgårde til ex.phil. Tre studenter skriver her sin historie om det å være fersk på Blindern.
Stine Elde
txt:Alder: 19 år
Fra: Kvæfjord i Finnmark
Ex.fac.: Samfunnsvitenskapelig variant
«Jeg kom flyvende ned til Oslo i sommer, med en koffert og en sekk full av forventninger. Ny leilighet, diger by og et stort og mystisk universitet ventet.
Allerede for et par år siden hadde jeg bestemt meg for å svikte distriktet mitt og dra sørover for å studere. Slekt, venner og kjæreste ventet i tigerstaden. Nå var tiden omsider kommet for å få svar på om byen virkelig var så stor, og om Universitetet var en litt spennende plass hvor man fikk banka inn i skallen at alt var vann og «cogito ergo sum».
Som blind var det et lite helvete å komme til et så stort sted, men med god hjelp av Orakles, førerhunden min, går det foreløpig bra. Det viste seg at ja, byen var stor, men man trenger jo ikke rusle rundt i hele byen for å overleve. Universitetet består av et mylder av bygninger, og da jeg kom dit første gangen fikk jeg en følelse av å være et sandkorn i en ørken. Den eneste trøst jeg kunne finne var at det også var 5000 andre studenter som antagelig følte seg like bortkomne.
Det verste med å være blind når man er student ved Universitetet er at foreleserne ikke er oppmerksomme på å lese det de skriver, og at studielitteraturen på blindeskrift ikke kommer i tide. Men, på tross av dette, gryende eksamensnerver og en smule hjemlengsel som kom litt for tidlig, er jeg stort sett fornøyd med det første inntrykket jeg har fått av Universitetet!»
Johannes Wilm
Alder: 20 år
Fra: Flensborg på grensen mellom Tyskland og Danmark
Ex. fac.: Samfunnsfaglig variant
«Da jeg kom hjem etter et diskotekbesøk klokka tre om natta for et halvt år siden, begynte jeg å surfe på Internett. Så fant jeg Universitetet i Oslo sine hjemmesider, og var fortapt.
Jeg slepte meg fra Kiel-fergen igjennom byen med ryggsekk til Samskipnaden på Kringsjå, bare for å få greie på at jeg nok ikke vil kunne få hybel innen september. Da besluttet jeg å bo et helt annet sted: Jeg slo likegodt opp teltet 50 meter fra Frognerseteren stasjon. Der holdt jeg til i en helg mens den ene turisten etter den andre banket på. De skulle bare «se etter om noen var hjemme». Nokså plagsomt. Etterhvert flyttet jeg til Majorstuen sammen med fire andre for 3000 kroner i måneden.
Etter å ha sett meg litt rundt på Blindern fant jeg skiltet «International Student». Kanskje jeg der kunne få vite litt mer om hva «ex.phil.» er? Men nei; Jeg fikk høre at jeg ikke var «en internasjonal student, men en norsk student, uten statsborgerskap, som aldri hadde bodd i Norge, som var opptatt på grunnlag av dansk/tysk videregående skole og som ikke snakket norsk.» Derfor var ikke de ansvarlige. På egen hånd fant jeg derimot ut at dette merkelige «X-files-faget» egentlig var å si veldig enkle ting på en veldig komplisert måte.
Universitetet sin fadderordning besto av et slags møte på Universitetsplassen, der jeg satt omringet av forskjellige sjømenn, høyrebyrådsfolk og gruppen min, som ikke skjønte et ord av hva jeg sa den første dagen. Jeg turte kun å si én setning den dagen, men igjennom så intelligente øvelser som «hvis p, så q – p – q» lærte jeg etter hvert å snakke på en forståelig måte.
Jeg kom til Universitetet og Norge dels for å flykte fra tysk militærtjeneste og dels på flukt fra dansk mindretallsnasjonalisme. Alt i alt har jeg hatt det godt på Blindern.»
Karoline Johnsrud
Alder: 20 år
Fra: Oslo
Ex.fac.: Lingvistikkvarianten
«– Ååååhhh, du kommer til å få det sååååå gøy, jeg syntes ex.phil. var skikkelig morsomt, jeg!
Storesøsteren min tok ex.phil. for åtte år siden, før djevelskapen muterte som en annen trollunge og vi fikk et eget hode som het ex.fac. Som følge av det tidsoverskuddet som må ha oppstått, utviklet søsteren min en pervertert egenskap: Hun fikk en yndlingsfilosof. Immanuel Kant. Storesøsteren min er en nerd som fortjener korporlig tyn.
Det er en ting å glede seg over: Selv om stoffet er drepen, kan formen være god. Filosofiforelesning på Chateau Neuf, for eksempel. Jan «Jockey» Gundersen er midt i et eksempel om hester med manglende evne til empati, da det ringer fra lommen i stallhabitten. Jockey bedyrer sin uskyld før han rødmer som en fuks, skraper lett i scenegulvet med knehøye skinnstøvler og ønsker han var i Drammen der han har hest på stall og full kontroll.
En annen foreleser er seksti år, har brune snøremokkasiner og snakker mye om vitenskap og rasjonalitet. Jeg er tjue, synes snøremokkasiner er like rafft som strikkeslips og nærer en livskraftig angst for vitenskap og rasjonalitet. Men herr Imenes kan fortelle. Der andre fortaper seg i vedlegg, kan mannen med dobbel brille servere en godt fortalt historie som samtidig er et eksempel, og det er gledelig i en tre måneder lang tåkeheim der forvirringen rår og kjedsomheten kveler meg.
For jeg kjeder meg mye, engasjerer meg lite og gleder meg til eksamen. Når den er overstått skal jeg skrive et brev til min storesøster og vurdere om jeg skal starte på nordisk etter jul eller melde meg opp til truckførerprøven og finne meg en lagerjobb.»
