Optimistisk: Jusstudent ved UiO, Parnian Amirahmadi (22), under- streker viktigheten av å støtte opp under det som nå skjer i Iran.

Demonstrasjonene i Iran

Studenter leder an protestene

Deres jevnaldrende protesterer for frihet og risikerer mye. Norsk-iranske studenter er fortvilte og frustrerte, men også optimistiske.

Publisert

Demonstrasjoner i Iran

  • I Iran har det de siste ukene vært en rekke protester etter at Masha Amini (22) døde etter å ha blitt pågrepet av moralpolitiet for å bryte de strenge påkledningsreglene som gjelder for kvinner.

  • Demonstrantene ønsker slutt på vold og diskriminering av kvinner og obligatorisk bruk av hijab.

  • Protestene er nå inne i sin fjerde uke med demonstrasjoner. Det har vært sammenstøt over hele landet.

  • Natt til 3. Oktober var det kraftige sammenstøt mellom studenter og sikkerhetsstyrker på campusen til Sharif University of Technology i hovedstaden Teheran.

  • Siden demonstrasjonene brøt ut har over 200 personer blitt drept. I tillegg har mange blitt arrestert og fysisk mishandlet.

  • Kilde: Nrk.no og Iran Human Rights

– Man føler seg litt hjelpeløs. Det sier jusstudent ved Universitetet i Oslo (UiO) Parnian Amirahmadi (22) til Universitas.

Amirahmadi er selv født i Iran og måtte flykte med familien da hun var ni år, etter at faren hennes havnet i unåde hos styresmaktene. Nå følger hun situasjonen i Iran tett fra Norge. Den siste tiden har landet vært preget av voldsomme protester, og demonstrasjonene som ble utløst etter at Masha Amini døde, er nå inne i sin fjerde uke (se faktaboks).

Amirahmadi forteller at hun fortsatt har mange familiemedlemmer i Iran. Internettilkoblingen der er ustabil, og hun sier det tidvis er vanskelig å få kontakt med folk. Amirahmadi beskriver en urolighet, og at det er utfordrende å være fysisk langt unna hendelsene.

– Man har veldig lyst til å gjøre noe, samtidig er det ikke en selv som sitter på den makten. Jeg føler jeg gjør det beste jeg kan for å spre budskapet og hjelpe til, men det er veldig frustrerende å føle at en selv ikke kan gjøre noe.

Samtidig er det ikke kun frustrasjon å spore hos Amirahmadi, for noe har endret seg i Iran. Hun påpeker at tankesettet som driver protestene ikke er noe nytt. Forskjellen nå er troen på at endring faktisk er mulig.

Der hvor folk før ble redde, blir de nå sinte. Folk vil ut i gatene, viljen til å demonstrere er stor, og det gir grunnlag for håp. – Jeg er optimistisk og føler vi faktisk kan få til en endring, sier hun.

Hun understreker hvor viktig hun mener det er at folk i Norge støtter demonstrantene. På samme tid kjenner hun på en irritasjon over norske politikere. De bør gjøre mer for å ta avstand fra det iranske myndigheter gjør, mener jusstudenten.

Derfor synes hun det er spesielt gledelig at rektor ved UiO, Svein Stølen, aktivt har fordømt de voldelige politiaksjonene mot iranske studenter. – Det gjør meg stolt over å være student ved UiO, sier Amirahmadi.

Protesterer på tross av risiko

– Studenter og universitetene har alltid vært sentrale i kampen for grunnleggende rettigheter. Det sier Mahmood Amiry-Moghaddam (51). Han er talsperson for Iran Human Rights, en organisasjon med fokus på menneskerettighetsbrudd i Iran som han selv startet for rundt 15 år siden.

Vil være anonym: – Noen redde, men stort sett engasjerte, forteller studenten (22) om norsk-iranere i Norge.

De følger nøye med på hva som skjer under protestene, og rapporterer blant annet om antall døde. Amiry-Moghaddam, som er professor ved medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo, utdyper universitetenes rolle i protestene overfor Universitas.

– Vi har nå sett protester ved nesten alle universiteter i landet. Det de protesterer mot er et undertrykkende regime som har fratatt folket i Iran deres mest grunnleggende rettigheter. Han påpeker at universitetene i Iran ikke er frie, og at ledelsen er ansatt av myndighetene. På tross av dette ser man at det tas i bruk sivil ulydighet hver dag, noe som ofte ikke er helt risikofritt.

Lar seg ikke lenger skremme

Jeg er oppvokst med å høre folk drømme om et fritt liv

Jusstudent ved UiO, Parnian Amirahmadi (22)

Risikoen protestene innebærer, så man ved Sharif University of Technology natt til den tredje oktober. I løpet av natta var det kraftige sammenstøt mellom studenter og sikkerhetsstyrker på campus. For mange studenter har det vært utrygt å gå utenfor universitetsområde.

– Ved Sharif universitetet var hele universitetsområdet omringet, de som prøvde å komme seg ut ble arrestert, slått og tatt med. Det var en god del studenter som ikke dro til hyblene i studentbyene fordi disse var omringet, sier Amiry-Moghaddam.

Han sier det iranske regimet er et regime som drives ved hjelp av frykt. De er avhengige av at folk frykter dem for å kunne beholde makten. Nå er noe derimot i ferd med å endres, mener han. Folk lar seg ikke skremme lenger, dette på tross av at regimet tidvis har gått brutalt til verks i møte med demonstrantene.

Siden demonstrasjonene brøt ut har det ifølge Iran Human Rights blitt drept over 200 personer, i tillegg har veldig mange blitt arrestert og fysisk mishandlet.

– Allikevel bli protestene større og større. Vi ser at barrieren av frykt er på vei bort. Og det er dårlig nytt for myndighetene, påpeker professoren.

– Vil bare leve fritt

At noe ved iranernes forhold til regimet er i ferd med å endre seg, er noe også en kvinnelig norsk-iransk student Universitas har snakket med påpeker. Studenten sier hun ønsker å være anonym i frykt for konsekvenser ved kommende innreise i Iran.

Hun sier tankesettet bak protestene ikke er noe nytt: kvinner i Iran har kjempet for rettighetene sine lenge. Forskjellen nå er protestene har gått lenger enn tidligere.

– Det er den yngre generasjonen som leder an og deltar, de har et annerledes fokus, sier studenten (22). – De ønsker bare retten til å leve fritt. Jeg er oppvokst med å høre folk drømme om et fritt liv.

På spørsmål om hun tror mange norsk-iranere nå kjenner på frykt, svarer hun at hennes inntrykk er at folk er gjennomgående mer engasjert nå enn tidligere. – Mange er veldig engasjerte og prater mer om det enn tidligere.

Noen prater helst ikke om situasjonen i det hele tatt, og noen få er redde for at meldinger, telefonsamtaler og lignende blir avlyttet. Men dette er et fåtall, de fleste er mer engasjert enn tidligere. Hun føler i likhet med Parnian Amirahmadi også på følelse av avmakt. Hun har et sterkt ønske om å bidra, og tror også mange andre norsk-iranere føler det på samme måte.

– Det inspirerer oss

Viktigheten av at folk i utlandet følger med og bryr seg er noe Amiry-Moghaddam ønsker å understreke.

– På tross av at det som skjer i Iran kan føles ut som om det er langt unna Norge, er ikke det folk i utlandet gjør uten betydning, sier han.

– Myndighetene forsøker å få folk til å tie. Det å støtte dem gir dem håp og beskyttelse, myndighetene slår hardere ned når ingen følger med. Støtte og solidaritet i alle former teller. Videre forteller han engasjert hvor modige protestantene er, men understreker hvor skjevt maktforholdet er.

– Jenter som tar av seg hodeplagg risikerer mye, men de bedriver masse sivil ulydighet, på tross av risikoen det medfører. De er så modige, de står der med tomme hender i møte med våpen. Det inspirerer oss.

Powered by Labrador CMS