Skjære gal
En tidlig morgen for noen uker siden kjempet jeg meg sliten som den finske skieliten og barsk som karsk gjennom snødrevet på vei til Blindern. Vinden stod stiv fra høyre i høyresvinger og stri fra venstre i venstresvinger, og på de rette strekningene søkte den seg ubedt midt i trynesiktet mitt, overaltfra.
På skuldrene mine samlet det seg snøfonner, rim farget øyenbrynene mine hvite, tredagersskjegget ga meg en innføring i den vidunderlige hobbyen å samle på isstalaktitter. Det var like før soloppgang midt i årets minst gjestmilde kuldetsunami, og jeg frøs vettet av både meg og naboen.
Da hørtes det plutselig kanarikvitter gjennom det dobbelte laget med goretex jeg hadde tredd ned over ørene. Jeg ristet på hodet og tråkket videre. Greit nok at man drømmer om varmere land i slikt vær, men det får da være måte på til livaktige hørselshildringer. Verken kanarifugler eller fuglekvitter har noen som helst eksistensberettigelse en bunnfrosset blindernmorgen.
Men det kvitret igjen et sted der utenfra. Det var som om en undulat jeg kjente en gang hadde kommet tilbake med bramfri brask for å skape en permanent forvirring i min årstidssans. Hva, vår nå? Og med bevende frykt, kanskje var jeg i ferd med å bli gal, snudde jeg forsiktig blikket mot lyden.
Der, i et avløvet tre i dyp vinterdvale, halvt skjult av blåsende-fallende snøflak av størrelsesorden marsvin, midt inne i et nettverk av svarte grener, satt det en skjære og kvitret for seg selv. Kvitr-kvitr-kvitr, sa den. Kvitr-kvitr. Jeg stoppet og ble stående som fjetret.
En skjære skal snatre. Av den grunn har jeg aldri likt skjærekrek. Deres snatring er som en endeløs rekke av outrerte skarre-R-er: RRRR; og om skarring er sjarmerende å pepre samtalen med, blir det lett for mye å spise bare pepper.
Og nå satt det et krek her og pludret vakkert for seg selv, med seg selv, i total, avslappet lugn. Jeg skarret forsiktig, rrrr, og gikk sakte videre. Bak meg druknet en kvitrende skjære i kald snø.
