Hyperpolitikk
– Politikken deres er ment å vare i en «twitter-syklus»
Trump-administrasjonen lager politikk for øyeblikkene, Europa er i forfall, og alt er politisert. Men løpet er ikke kjørt, mener Anton Jäger.
Vesten har surra seg inn i en «polykrise» – et nett av kriser på alle nivå, mener Anton Jäger. Hvordan vi har kommet oss hit er et spørsmål. Hvordan vi kan nøste opp i det hele, et annet. Den belgiske stjerneakademikeren hinter til svar på begge to.
Jäger er sosialist, idéhistoriker ved Universitetet i Oxford, skribent for New York Times, og en favoritt blant den radikale venstresidas «Twitter-intelligentsia», ifølge Morgenbladet. Og knappe 32 år gammel. Hyperpolitikk, hans seneste bok, utkom på norsk i fjor høst til hyllende anmeldelser. Først i januar kom boka på engelsk ved det venstreradikale forlaget Verso books.
Den hyperpolitiske tidsalder
– Du kan bare se på det Trump-administrasjonen har gjort det siste året, for å se hvor ferdiglaget politikken er. Politikken deres er ment å vare i en «twitter-syklus», i stedet for å være uttrykk for en lengre strategisk plan, selv om noen kanskje tror at de har en slik plan.
Når Universitas snakker med Jäger, utgjør Hyperpolitikk linsen han ser vesten gjennom. Tendensene han peker på i boka er tydelige på alle nivåer av «polykrisen», mener han.
I Hyperpolitikk argumenterer Jäger for at vestens politiske kulturer har endret seg så mye de siste 10-15 årene at perioden best fanges av navnet, den hyperpolitiske tidsalder. Hva det betyr forstås best i kontrast til tidligere «tidsaldre», mener Jäger.
Gjennom det tyvende århundret var vestlige politiske kulturer også veldig politiserte. Men til forskjell fra i dag utspilte den politiske energien seg da i organisasjoner, som fagforeninger, kirker og politiske parti. Denne perioden kaller Jäger massepolitikkens tidsalder.
Berlinmurens fall markerte den definitive slutten på massepolitikkens tidsalder. Amerikanere og liberale erklærte historien som slutt – det liberale demokratiet hadde seiret og politikk som interessekamp var ikke lenger nødvendig. Følgende ble vestlige samfunn mindre politiserte og mindre institusjonaliserte. Vesten trådte dermed inn i det Jäger kaller post-politikkens tidsalder.
Dagens hyperpolitiske tidsalder er en salig blanding av de to – veldig politisert, men veldig lite institusjonalisert, ifølge Jäger.
Flashmobs og short-terminism
– Noe data viser at det aldri har vært så mye protester i menneskehetens historie som på 2010-tallet. Særlig takket være internett er det blitt mye enklere å engasjere seg politisk, slår Jäger fast til Universitas.
Protestene de siste 15 årene har i økende grad vært løst organiserte og spontane, de har hatt et tydelig «flashmob»-aspekt ved seg, mener Jäger. Eksemplene er mange og strekker seg over hele perioden og over det politiske spekteret.
– For eksempel ytre høyre-demonstrasjonene i Storbritannia, eller de seneste demonstrasjonene mot Trump i USA. De har visse koblinger til politiske partier, men det er lite som tilsier at de ønsker å bygge ut organisasjonene.
Når politisk aktivitet stadig utspiller seg slik, utenfor institusjonelle rammer, utvikles det lett en «short-terminism», ifølge Jäger. Men denne kortsiktigheten er ikke bare til stede hos protestbevegelser, også måten politikken utspiller seg blant politiske eliter er endret.
– Ettersom rammene blir mindre viktige og forsvinner, blir tidshorisonten som også politikere fungerer i kortere. Politikk begynner da å utformes for én dag til en annen.
Politikk begynner å utformes for én dag til en annen
Tilbake til organisasjonene
Hyperpolitikkens tendenser burde motarbeides, mener Jäger. Samtidig påpeker han at de ikke kan løses i en enkel håndvending, og at Hyperpolitikk ikke er skrevet som en guide til å løse problemene han identifiserer.
– Det jeg har gjort er å identifisere noen problemer, og kanskje man kan tillate seg litt strategisk tenkning om dem, men dette er ikke en «step-by-step», sier Jäger.
Etter at forbeholdene er presentert, sier Jäger hva han mener må gjøres. Den økende politiseringen må møtes med en reinstitusjonalisering av politisk deltakelse. Enkelt sagt: Folk må knytte seg til organisasjoner og la sitt politiske engasjement utspille seg gjennom dem.
– Det politiske organisasjoner gjør er å tillate en å tenke på politisk endring på lang sikt, man slipper å ta fullstendig spontane avgjørelser. Dette fører til at man får tydeligere oversikt over fremtiden og en ordentlig følelse av kontroll.
Jäger mener at det finnes tegn til bedring rundt om i Europa.
– For eksempel opplevde det britiske arbeiderpartiet en betydelig medlemsøkning under Jeremy Corbyn. Det belgiske arbeiderpartiet har vokst til et av landets største de siste 10-15 årene. Vi så det til og med ved det forrige valget i Tyskland, da venstrepartiet Die Linke opplevde en imponerende økning i antall medlemmer.
Det som er avgjørende, mener Jäger, er at disse forblir organiserte og at de ikke blir fullstendig passive medlemmer.
– Det har blitt mye vanskeligere å sikre. Noen vier hele livet sitt til organisasjonen, mens andre kun ønsker å være aktive under valgkamp. Det viser at, ja, det er mulig, men det må tas høyde for at noen ønsker å ha et mer moderne forhold til organisasjonene.
Et Europa i forfall
Like før jul publiserte New York Times et essay av Jäger med tittelen, «Europe is in decline. Good.». Der argumenterte Jäger for at Europa burde anerkjenne at det ikke er så mektig som det en gang var og heller nedjustere forventningene sine.
– I stedet for å drømme om å være i historiens førersete, burde europeiske eliter forstå at de ikke har situasjonen under kontroll. Det behøver ikke bety fullstendig resignasjon eller forsvinning, man kan akseptere at man har begrenset kontroll uten å gi opp den kontrollen man har.
Han sammenligner Europas situasjon med den Storbritannia var i etter andre verdenskrig. Da kunne britene akseptere at de ikke var like mektige som før, men i stedet klamret de seg til sin fortid som stormakt ved å knytte seg tettere til USA, ifølge Jäger.
– De tenkte, «hvis vi er i samme rom som amerikanerne, kan vi opprettholde vår globale innflytelse». Men det som faktisk skjedde var at de mistet enda mer kontroll og innflytelse, fordi de i praksis ble en amerikansk vasallstat.
– Jeg tror det er et åpent spørsmål om hvorvidt Europa står overfor den samme knipen nå.
