Får ikke fysiske intervjuer:
– Bidrar til unødvendig mistenkeliggjøring

Universitas skriver støtt og stadig om Universitetet i Oslo (UiO). I mange av sakene vil vi ha kommentarer fra UiO hvor vi kan stille kritiske spørsmål, og de skal få muligheten til å forklare seg. 

Åtte av tretten ganger vi har kontaktet UiO i høst har vi fått svar på e-post. Dette gjelder ofte kritiske saker, som for eksempel saker om fusk. I en av sakene ble UiO anklaget for brudd på offentlighetsloven. Anklagene ble besvart på e-post.

Les hva UiO svarer lenger ned i saken.

Et gjentagende problem

I 2018 skrev Lars Taraldsen et debattinnlegg i bransjeavisen Medier24 om hvor vanskelig han hadde det med å få intervjuer med Olje- og energidepartementet. Klassekampen fulgte opp med en artikkel hvor daværende leder for presselosjen på Stortinget Lars Taraldsen fortalte at han og flere kollegaer har opplevd det samme. 

Han fortalte at det er vanskeligere for små aviser å få tilgang, og mente at det grenser til å være et demokratisk problem.

Dette er fortsatt et problem i dag. Både for oss i Universitas, men også for journalistikkstudentene på Oslomet. En av disse er Eirill DeLonge (31). Hun går førsteåret på fotojournalistikk og skriver for journalistikkstudentenes avis Journalen.

– I sakene til Journalen er det krav om at man har minst to kilder. Det blir vanskelig når ingen vil stille til intervju. 

Farah Hibaq Mowlud (26) som går førsteåret på journalistikk har også hatt problemer med kommunikasjonen når hun har sendt spørsmål på e-post.

– De svarte at de ikke hadde kapasitet til å svare på oppfølgingsspørsmål.

Hun har også hatt lignende problemer i en annen sak. Begge handlet om kritikkverdige forhold.

Ikke bare studenter

– Det at svarene kommer på e-post, er noe vi journalister som jobber med politikk møter i økende grad, sier Marie Melgård, politisk reporter for Dagens Næringsliv (DN) og leder i Stortingets presselosje, på telefonen til Universitas. 

Stortingets presselosje er en medlemsorganisasjon for redaksjonelle medarbeidere som jevnlig møter på Stortinget og dekker norsk politikk.

Hun forklarer at man gir fra seg kontrollen man har med et fysisk intervju, eller over telefon. Da kan de i andre enden sitte å drøfte med rådgiverne sine. Man kan heller ikke være sikker på at man ikke får KI-genererte svar. 

– Man kan se i saker at vi begynner å miste en sånn menneskelighet. Hvis man sitter og skriver blir det formelt, eller hvis man bruker KI blir det glatt, sier hun.

Men hun klandrer ikke bare intervjuobjektene.

– Vi journalister må erkjenne at vi selv bidrar til problemet. Jeg tror vi journalister synes det er bekvemt. Vi er dårligere på å møte folk, for det tar tid. Noen har kanskje litt telefonskrekk, sier Melgård. 

Hun oppfordrer journalister til å jobbe imot dette. 

– Vi må ikke godta når vi får ting i skrift, og vi må utfordre oss selv. Ta telefonen og ring. 

Unngår oppfølgingsspørsmål

Avdelingsleder for journalistikk og organisasjon i Norsk Journalistlag (NJ) Espen Brynsrud mener det er problematisk å få svar på e-post.

– Da får man ikke mulighet til å stille oppfølgingsspørsmål og snakke videre om ting som man ikke har fått svar på. 

Han tror også man kan få veldig velpolerte og kontrollerte svar.

– Jeg tror det er en del, både bedrifter og institusjoner som bevisst bruker e-post-svar som en buffer for å unngå oppfølgingspørsmål, sier han.

Likevel skal man være forsiktig med å mistenkeliggjøre alle e-postsvar, mener Brynsrud. Han forteller at noen er engstelige for å uttale seg, og at det kan være irriterende med journalister som tar mye tid. Spesielt hvis det gjelder innsyn.

– Det skal man gjøre etter loven, men det er ganske krevende noen ganger.

Han trekker fram at det kan være et demokratisk problem hvis, særlig offentlige institusjoner ikke vil være åpne og transparente.

– Det bidrar til unødvendig mistenkeliggjøring og en dårligere offentlig debatt, sier han.

Han mistenker også at noen bedrifter og institusjoner tar studentaviser mindre alvorlig. 

– Men det er generelt et problem mange journalister opplever.

UiO svarer

Etter mye kommunikasjon med UiO på e-post, får vi omsider til et intervju med Berit Kolberg Rossiné, avdelingsdirektør for Avdeling for Kommunikasjon og Samfunnskontakt ved UiO. 

– Det er viktig at ledelsen på UiO svarer så riktig som mulig. Da må vi koordinere med riktige avdelinger og enheter. Hvis saken spenner seg gjennom mange ledd, tar det tid, sier hun. 

Direktøren forteller at de alltid prøver å svare på intervju, men at det ofte er vanskelig å svare i tide. Hun innrømmer at det er forbedringspotensial.

– Jeg sier til pressevaktene at de ikke skal sende så mange e-poster, men at de heller skal gå til riktig avdeling for å finne riktig person. Og hvis rektor skal svare, er det viktig at hun vet hvordan fagmiljøene ser på saken, så hun kan svare best mulig ut ifra det, sier Rossiné.

Hun forklarer at UiO opplever samme problematikken med andre aviser som Khrono eller VG, og at de ikke prioriterer «de store» avisene fremfor studentavisene. 

Ifølge avdelingsdirektøren handler ikke dette om de vitenskapelig ansatte, de uttaler seg fritt til pressen. Men når UiO skal svare som institusjon, er det viktig at svarene er koordinert. Spesielt når det gjelder vanskelige saker, som for eksempel personalsaker som berører studenter og ansatte, må man være mer forsiktig med å uttale seg.

– Hvorfor kunne dere ikke stille til intervju i Universitas-saken: «UiO får kraftig kritikk: – Krystallklare lovbrudd» fra november?

– Der beklager jo HR-direktøren, svarer Rossiné.

– Det var på e-post. Hadde det vært bedre å svare i et ordentlig intervju?

– Ja, vi kunne sikkert lagt til rette for det. Så tror jeg at det var praktiske hensyn som gjorde at det var sånn. 

Et todelt problem

Professor i medier og kommunikasjon ved Oslomet Vilde Schanke Sundet mener det kan være gode grunner for at flere vil svare på e-post. Likevel anerkjenner hun at det kan oppleves som et problem når en journalist ikke får snakke med den de vil, eller bare får en standardformulering tilbake. 

– Hvis folk skal få lov til å jobbe i fred trenger de også et støtteapparat rundt seg. En god kommunikasjonsarbeider kan også gjøre ting enklere å forstå, sier hun.

Hun forteller om tosidigheten mellom kommunikasjonsarbeideren som hjelper oss med å forstå komplekse saker, og den som gjør det unødvendig vanskelig å få et realt svar.

– Av og til er det kommunikasjonsarbeideren som er problemet, men noen ganger er det journalisten som er problemet. Man stiller for dårlige spørsmål, eller har ikke satt seg inn i saken, forklarer Sundet.

– Man må gjøre en jobb med å sile unna alle henvendelsene.

Trenger ikke mer enn ti minutter

Fotojournalistikkstudenten DeLonge har tidligere jobbet som politisk rådgiver for Senterpartiet hjemme i Nordland. Derfor har hun også forståelse for at ikke alle er tilgjengelige for å svare på spørsmål.

– Forskjellen er at da jeg satt på andre siden av bordet og fikk henvendelser vi ikke kunne svare på, ga jeg journalisten tips til andre å kontakte, forteller hun og legger til:

– Det er et felles ansvar å gjøre politikken tilgjengelig og forståelig for folk.

Hibaq Mowlud tror ikke man nødvendigvis sparer så mye tid på å svare på e-post.

– Jeg tipper at det tar dem ti minutter å skrive svarene på epost, men jeg trenger jo ikke mer enn ti minutter på telefon.

Likevel tror hun at de gjør så godt de kan. 

– Jeg tror de tenker at det er farligere enn det er. Vi prøver jo ikke å sette dem opp i en felle.

Flere eksperter mener: Universitet i Oslo bryter loven

Oppdaget sikkerhetsbrudd i Studentweb: Flere læresteder valgte å ikke varsle studentene