Filosofirypa

Inga Bostad stopper opp, tar brått en pause. Hun høres kritisk ut.

– Jeg har lest om det i avisene, men det var jo ikke så viktig det, da.

Norges mektigste viserektor sitter i sitt hjem i Bærum, og ljuger sannsynligvis. Ikke en tallerken kan skimtes på kjøkkenbenken. Bokhylla bugner over av filosofer, men inneholder verken en bok for mye eller for lite. Ingen leker ligger tilfeldig strødd. Inga Bostad sitter rak i ryggen med perfekt røde lepper, i en stol som er litt for designeraktig til å være behagelig.

HUN HAR ALLTID vært høna i haneflokken. Filosofisk institutt, der hun har tilbragt mesteparten av studietiden og karrieren, har aldri akkurat vært stappfullt av kvinner.

– Det har sine fordeler. Det går helt klare grenser, så klart, men når man er jente, får man ofte litt ekstra oppmerksomhet. Mange kan sikkert synes det er ubehagelig, men det har jeg aldri hatt problemer med.

– Du har aldri hatt problemer med å ta ordet i sånne forsamlinger?

– Nei.

– Men så skal det sies at jeg har snåle kolleger. Da jeg fikk barn, var det nesten ingen som hadde lagt merke til at jeg hadde vært gravid. Først i niende måned var det noen som kom og spurte meg om jeg skulle ha barn.

MEN VENT, la oss gå tilbake. Til det glade 80-tall. Til den gang da Universitas anmeldte pornoblader, det var jappetid på Blindern, og Inga Bostad hadde byttet ut den røde leppestiften med en svart. Det var på den tiden hun gikk med svarte blondekjoler og militærstøvler, og moren påpekte at «Inga, den leppestiften, den var litt spesiell». Inga gikk kun i svart, «flørtet litt med silkepunk», som hun selv sier, var vegetarianer og gikk direkte fra forelesning til øving med jentebandet, der hun spilte kompgitar. Hun var foreleseren på ex.phil. som alle de ferske studentene simpelthen ikke kunne ta øynene bort fra. Og det er nettopp dette spørsmålet som får den kritiske Inga frem. Mer om det senere.

FOR PÅ TERRASSEN til Inga Bostad, høsten 2006, står kasser fulle av epler. Under terrassen er en rød trillebåre med de råtne. Epletreet i hagen er ribbet. Inga står med armene i kors med sokkene på parketten og ser ut i hagen. Hun har ringer på nesten alle fingrene. Venninnene har aldri sett henne med skittent hår eller skitne klær. De sier hun aldri kunne dratt et halvt år på loffen i Sør-Amerika. Hun lever et ordentlig liv.

– Er du en perfeksjonist?

– Ikke på alle områder. Ikke i motsetning til samboeren min, som tar på seg fullt arbeidsutstyr når han skal ut og grave i hagen. Det gidder jeg ikke. Dersom jeg har på meg mitt fine, nye svarte skjørt, går jeg ut og graver i det. Det gjør ikke noe om jeg blir litt skitten. Men jeg har jo forestillinger om hvordan ting skal se ut, hjemme og utseendemessig og sånn. Men jeg prøver å dytte det bak i bevisstheten innimellom.

– Det ser veldig ryddig ut her?

– Jeg visste jo at dere kom. Dere har ikke vært i andre etasje. Men jeg vil ikke være en sånn mor som kommer hjem og rydder seg fra gangen og inn i huset og opp. Livet er for kort til å bry seg om sånne ting. Men jeg vil gjerne ha det fint rundt meg. Og jeg syns det er hyggelig å pynte meg.

DERFOR ER HUN nå det vakre, unge alibi i et rektorat-trespann der rektor Geir Ellingsrud, ifølge Aftenposten med «utstråling som en avslått lampe», og prorektor Håkon Benestad begge nærmer seg pensjonsalder med stormskritt, og vel så det. Hver morgen sykler Inga Bostad en halvtime fra Bærum til Blindern på en fancy sykkel, en av flere hun har arvet av mannen hun har hatt i snart 25 år, og som ifølge Inga er «helt sykkelgæern». I fullt sykkelutstyr, så klart. Hun har ekstra sko og ekstra kåpe på kontoret, og er bekymret over å ha glemt noe. Blant blokkene på Blindern brenner hun for å skape et godt miljø. Inga Bostad blir faglig igjen.

– Jeg er opptatt av presishet, forholdet mellom språk og virkelighet, det har jeg fått masse bruk for som viserektor. Hva er for eksempel vitenskapelighet, og hva er et godt resonnement? Som Arne Næss sier, du blir bitt av basillen. Filosofi er en livsform, og nå klarer jeg meg ikke uten. Jeg har prøvd å skrive litt om det i min nye bok, Søk. Hvordan filosofien kan brukes, i hverdagen.

FORLAGSREDAKTØREN begynte nesten å grine. Ikke på grunn av Ingas hverdagsfilosofi, men på grunn av tankene om datteren.

– Jeg skriver om det for første gang i den kommende boka, og jeg syns det er skummelt.

Mens sønnen på fem raser forbi Ingas stuevinduer på en grønn traktor, kryper datteren på åtte år over stuegolvet. Under fødselen holdt Unn på å dø, og ble multihandikappet.

– Det har fått meg til å tenke mye på hva som er normalt og hva som ikke er normalt, hva som er vanlig og uvanlig.

– Hva skriver du om?

– Det er jo en fagbok på mange måter. Om søken, skeptisisme, om det å være et søkende menneske. Men også om rollen som mor overfor henne. Jeg er ikke så trygg i den rollen, det er en ny situasjon.

En gang hadde hun med seg Unn i rullestol på jobb. Hele instituttledelsen var samlet på styrerommet.

– Jeg stoppet opp og tenkte at nei, dette klarer jeg bare ikke nå. Jeg klarte ikke å gå forbi. Det er noe med blikkene, man må ha litt overskudd.

MEN TILBAKE TIL 80-tallet. Til da Inga leste moralfilosofen Peter Singer, som skrev om mennesker og dyr, og som gjorde at hun fant ut hun ikke kunne spise noe som hadde foreldre. Til da hun satt i festforeningen på instituttet sammen med Harald Eia, og hadde eget radioprogram på nærradioen, som het Kultura. Og til da Universitas poengterte at hun var den hete foreleseren på ex-phil. Inga Bostad har rynket pannen.

– Noen av de mannlige studentene glante, men jeg la ikke så mye merke til det, sier hun.

– Men en dag kom det en gutt opp på podiet til meg og sa at de hadde startet fanklubb. Inga Bostads fanklubb. Det syns jeg var veldig morsomt. Det var morsomt å være 28 år og se ut som en student, å gå nedover forelesningssalen, for så å plutselig hoppe opp på podiet til alle studentenes forbløffelse. Det var jo veldig mange gubber med grått hår og skjegg.

Og vips, er den ærlige Inga Bostad tilbake.