Kampen om forskningsmidlene

– Folk snakker som om alle er enige om hva et universitet er, som om alle universiteter er det samme. Men det finns et mangfold av universiteter.

Det er fredag 31. august 2007. Torunn Lauvdal, rektor ved Høgskolen i Agder (HiA) står på talerstolen under den siste akademiske årsfesten HiA noensinne vil feire. Fra og med i morgen, lørdag, er de Universitetet i Agder (UiA). Som tidligere rektor og universitetspådriver Ernst Håkon Jahr nettopp har påpekt:

– Nå er det under tolv timer igjen!

Etter Kvalitetsreformen er det blitt enklere for høgskoler å bli universitet. Fire doktorgrad- og fem mastergradutdanninger er de nye kravene. Så langt har det sprunget frem universiteter i Ås, Stavanger og Agder, og flere planlegger søknad. Kritikerne mener slunkne forskningsressurser blir smurt over for mange og for små forskningsmiljøer. Høgskolene mener de har like stor rett til forskerpengene som de tradisjonelle universitetene.

Den ferske universitetsrektoren i Agder håper universitetsstatusen gjør det lettere å få internasjonale forskningsmidler. Men faglig autonomi er vel så viktig.

– Med statusen får vi bestemme selv. Vi trenger ikke søke om godkjenning av master- og doktorgradsutdanninger, sier Lauvdal.

Hun frykter ikke konkurransen fra flere universiteter.

– Jeg tror tvert imot dette er noe vi bør stimulere. Det er resultater av utdanningsrevolusjonen; dess mer du vet, jo mer vil du vite, sier hun.

Langs hovedveien opp til campus vaier bannere med den nye logoen. I rundkjøringen lenger nede i gata har det kommet opp et nytt skilt som peker mot niversitetet. Et nytt bygg like ved veien er snart klart til å huse Kristiansand Kunnskapspark. Koblingen til det lokale næringslivet er viktig for det nye universitetet.

For tre år siden var det Stavanger som kunne skimte med ny universitetstittel. Anne Sellnes, strategi- og kommunikasjonsdirektør ved Universitetet i Stavanger (UiS), forteller om en positiv effekt.

– Vi ser økt fokus på forskning, samtidig får vi mer oppmerksomhet internasjonalt, og flere internasjonale studenter. Den årlige studentundersøkelsen viste sist at for 35 prosent av søkerne var universitetsstatusen den viktigste grunnen til at de søkte, sier hun, og er optimistisk for videre fremgang.

Da er tonen en annen ved Universitetet i Oslo (UIO). Rektor Geir Ellingsrud mener små forskermiljøer på universitetsnivå blir dårlig butikk.

– Hvis vi får mange universiteter som alle skal finansieres av samme potten, svekkes de gamle, solide miljøene – forskningslokomotivene. Det er en lite effektiv måte å bruke penger på, sier han.

Førsteamanuensis ved Norges Handelshøgskole, Katarina Østergren forteller at man ikke får mer penger som universitet enn som høgskole, og mener at universitetsønsket mest handler om status. Østerberg har forsket på hvordan høyere utdanningsinstitusjoner har reagert på Kvalitetsreformen. Omlag halvparten av dagens høgskoler sier de vil bli universitet.

– Det gir prestisje, og man håper på forskningsmidler. Det får man også ved at flere studenter tar doktorgrad, forklarer Østergren, som mener utviklingen er uheldig.

– Høgskolen må selv finansiere gradene som kreves. Disse pengene må tas fra en plass. Siden dagens finansieringssystem gir penger for hvor mange studiepoeng institusjonen produserer, åpner mange høgskoler for større kull på bachelornivå.

– Dette svekker kvaliteten på bachelorundervisningen. Og trekker de ikke studenter til doktorgradene, får de heller ingen penger derfra, sier hun.

I Kristiansand har det nye universitetet fem doktorgradutdanninger, 80 professorer og 180 førsteamenuensiser og førstelektorer.

– Vi er ikke ferdige, men vi har nådd en milepæl – nå skal vi bygge videre, sier Lauvdal.

Når det gjelder finansieringen av universitetsoppbyggingen, har UiA fått drahjelp fra fylkeskommune og næringslivet. Ressursbruken på bachelorgradene har hun ikke fullstendig oversikt over enda, men noen bevisst politikk med flere studenter på bachelornivå mener hun ikke er tilfelle.

– Vi er avhengige av å ha gode bachelorprogrammer for å rekruttere videre, sier hun.

På årsfesten i Kristiansand får Lauvdal overrakt rektorkjedet av tidligere rektor Jahr, for virkelig å markere sjefsskiftet. En ny, rød universitetslogo lyser rundt halsen. Selv om alle i salen ønsker det nye symbolet velkommen, er ikke kritikken langt unna.

– Det er lett å skjønne at høgskolene går veien mot universitet. Men institusjonslogikken faller ikke sammen med det nasjonale behov, sier professor Steinar Stjernø, leder av Stjernø-utvalget, som skal se på veien videre for høyere utdanning.

Han tror Norge vil ha 12 universiteter i år 2020, og frykter at resultatet blir få kandidater på områder som ikke koster mye, som humaniora og samfunnsvitenskap.

– Men kan ikke små miljøer oppveies med internasjonalt samarbeid?

– Internasjonalt samarbeid kan aldri erstatte verdien av å ha løpende faglige seminarer, å møte kolleger i korridoren, de impulsene man gir hverandre i det daglige, sier Stjernø.

Han frykter også for lobbyvirksomheten til de nye universitetene. UiS fikk med seg hele opposisjonen over forrige statsbudsjett.

– Om disse pengene tas av fellespotten, går det ut over alle de andre institusjonene. Hvis Stortinget bevilger ytterligere penger til Stavanger og Kristansand, vil det stimulere andre høgskoler til å søke universitetsstatus i den tro at det ligger flere penger i det, mener Stjernø.

Høgskolen i Bodø spås å bli neste universitet ut. Rektor Pål Pedersen bekrefter at mer penger lokker.

– Med ny status vil det sikkert bli lettere å konkurrere både om forskningsmidler og de beste fagfolkene.

Pedersen er uenig i at laveregradsstudentene betaler regningen.

– Tvert imot. Dersom vi får fokus på kunnskapsutvikling, får vi bedre fagmiljø også der. Det har vi allerede erfart med de to doktorgradsutdanningene vi har, sier han.

Per Botolf Maurset, statssekretær i Kunnskapsdepartementet, er enig med Stjernø.

– Vi mener ikke at flest mulig universiteter er et mål. Det vil være uheldig å få for fragmenterte fagmiljøer, sier han.

I Kristiansand er Lauvdal uenig i kritikken.

– Jeg synes det er en forutinntatthet hos mange som er helt grotesk. Man behøver ikke være et kjempeuniversitet for å ha et godt forskningsmiljø.

UiA stiller krav om ti fagpersoner rundt hver doktorgrad, noe hun mener er mye. At korridoravstanden er avgjørende for godt forskningsmiljø fnyser hun av i en tid man for det meste jobber online. Lauvdal mener problemet er at UiA ikke får like mye penger til forskning i grunnbevilgningen fra staten som de gamle universitetene. Det blir tøft å få midlene til å strekke til. UiO har 50 prosent forskning – UiA i snitt 25 prosent.

– Vi vil slåss for å få større bevilgninger, for ikke å miste forskere, sier hun.

– Men dere visste dere ikke ville få mer penger?

– Statusen gir ikke mer penger, det var vi forberedt på, men det betyr ikke at vi ikke kan jobbe for å få det.

– Jeg syns det er kjempebra at vi nå kan få universitetsudtannelse uten å måtte flytte, sier Heidi Nygård (25), første år pedagogikk.

Hun får støtte av Lars Eilertsen (26):

– Dette er kjempeflott! Vi får utvidet skolen, får flere studieretninger og studenter. Men jeg kommer ikke til å benytte meg av de videre tilbudene selv, jeg har gått her lenge nok.

Eilertsen går siste år master i matematikkdidaktikk – et av områdene hvor Universitetet i Agder skryter av doktorgradsmiljøet de har bygd opp.

– Høgskolen i Agder skal være blant de beste høgskolene i landet, så det må jo være god undervisning. Men vi har bare gått her, så vi har ingenting å sammenligne med, påpeker han, og legger patriotisk til:

– Vi har den beste kantina, det beste studentmiljøet, de beste studentene, den beste byen – vi slår Oslo glatt. Men det syns jeg egentlig før vi ble universitet også.

Rektor ved Universitetet i Oslo, Geir Ellingsrud, er ikke redd for konkurransen.

– Vi har ikke mistet status, og vi kommer heller ikke til å gjøre det. Jeg hører folk snakke om universitetet, da mener de Universitetet i Oslo, vi er fortsatt det store nasjonale universitetet i Norge. Vi har en helt dominerende rolle – om lag 40 prosent av all forskning ved høgskoler og universiteter i Norge skjer her. Selv ikke på lang sikt vil vi miste status, innholdet i studiene kombinert med den urbane trenden sikrer det.