Lyser opp idrettens skyggeside

HVA:Professor i idrettssosiologi

HVOR:Norges idrettshøgskole

Kari Fasting er på mange måter kjerringa mot strømmen. Hun ble Nordens første kvinnelige idrettsprofessor, og hun ble den første kvinnelige rektoren på Norges idrettshøgskole (NIH) noen år senere. Kanskje det er derfor hun er så opptatt av kvinnens rolle i idrettsmiljøet?

– Hva forsker du på?

– Jeg forsker på likestilling i idretten, særlig med fokus på kjønn. Idretten har lenge vært preget av en hegemonisk maskulinitet, og vi har for lite kunnskap om mange problemstillinger knyttet til kjønn og idrett. Den siste tiden har jeg arbeidet med prosjekter som blant annet fokuserer på seksuell trakassering i idrettsmiljøene. Mange tror at alt rundt idretten er så positivt, og at slike ting ikke foregår der. Min forskning viser derimot at seksuell trakassering forekommer i idrettsmiljøene i samme omfang som ellers i samfunnet.

– Hva kan være årsaken til det?

– Seksuell trakassering skjer ofte i forhold der en person har makt over en annen. Det kan for eksempel være mellom en professor og en student, eller mellom en trener og en utøver. Det har vist seg at trenere som trakasserer, gjerne gjør det mot mer enn én person. Likevel viser forskningen at de kvinnelige idrettsutøverne like ofte opplever seksuell trakassering fra andre mannlige utøvere som fra trenere. Det forekommer også uønskede seksuelle tilnærmelser fra utøvere av samme kjønn. Trakasseringen kan få konsekvenser for utøvernes fysiske og psykiske helse, og kan føre til at prestasjonene blir dårligere, eller at utøvere legger opp.

– Hvor ofte forekommer seksuell trakassering i idrettsmiljøet?

– Det er vanskelig å snakke om hyppighet, blant annet fordi definisjon og dermed også måten man har kartlagt seksuell trakassering på, varierer. En undersøkelse blant norske kvinnelige toppidrettsutøvere viste at nesten én av tre hadde opplevd seksuell trakassering i idretten. Uønsket fysisk kontakt var den formen for seksuell trakassering som de norske idrettsutøverne oftest hadde opplevd. Dette er et problematisk område å forske på, og jeg er overbevist om at det finnes store mørketall. Seksuell trakassering, og spesielt overgrep, er vanskelig å snakke om. Mange greier ikke å prate om opplevelsene sine før flere år etter at idrettskarrieren deres er over.

– Hvordan har det vært å være kvinnelig forsker i et mannsdominert miljø?

– Det var ikke så greit da jeg først begynte å forske på syttitallet. Jeg ble Norges første kvinnelige professor i idrettsfag i 1987, og det tok hele ti år før NIH fikk sin andre. I blant har jeg nok blitt behandlet på måter man ikke ville behandlet en mann med samme kompetanse, ikke minst knyttet til respekt. Jeg merker fremdeles at jeg er i et miljø preget av maskuline verdier, og synes det er viktig at det blir mer mangfold i idrettsforskningsmiljøet generelt.

– Hva håper du å oppnå med forskningen din?

– Det er urovekkende hvor lite fokus det har vært på seksuell trakassering i idretten. Initiativet til å begynne å forske på dette temaet kom heller ikke fra idrettsmiljøet selv. Derimot var det media i Canada og England som for rundt 20 år siden dokumenterte at seksuelle overgrep også forekom i idretten, og da begynte snøballen å rulle. Det er viktig med kunnskap, både når det gjelder forekomst, risikofaktorer og forebyggende tiltak. Jeg håper at jeg kan være med å bidra til en endring, og at man får en idrett som er mer preget av likestilling og likeverd. Både Norges idrettsforbund og den internasjonale olympiske komité arbeider nå med forebyggende tiltak. Uten forskningen ville man ikke hatt et så stort fokus på seksuell trakassering i idretten. Den gir oss fakta vi kan slå i bordet med.