PÅ søken etter Ås-ånden

En knapp times kjøring fra Oslo, midt ute på noen øde jorder, ligger Universitetet for miljø og biovitenskap, fortsatt best kjent som Landbrukshøyskolen i Ås. Til enhver tid velger om lag 2800 unge mennesker å oppholde seg her ute.

Hvorfor, spurte man. Og man fikk vage og upresise svar av typen: fordi Ås er så bra. Men hva er det som er så bra med Ås, spurte man videre. Det er noe med stemningen, noe med atmosfæren, ble det svart. Men nærmere kom man ikke. Ikke før nå.

En sur stank velter ut idet Håvard Tveit, daglig leder av stoffskifteavdelingen, trekker proppen ut av kua slik at det blir fri sikt inn til det grå-grønne, halvfordøyde innholdet i vomma. Tanken bak besøket i fjøset var å gå tilbake til kilden, til det opprinnelige utgangspunktet: landbruk og husdyrhold. Kanskje finnes Ås-ånden her? Men kuene på Ås er ikke som andre kuer. Kuene på Ås har hull i seg. Og de brukes ikke til å produsere melk og kjøtt; de brukes til fôrforskning. Tveit demonstrerer villig hvordan man av forskningsinteresse stikker armen inn i vomma til en ku. Han har ku til langt over albuleddet der han står.

– I dag er landbruk bare et fagområde blant mange på Ås, men feltet har en lang historie og en masse kompetanse, forklarer han.

– Hvis man vil bli landbruker, er Ås stedet å gå da?

– Er du gal! Ås har lite med praktisk jordbruk å gjøre. For å bli bonde går du videregående, sier Tveit og understreker at Ås først og fremst er en forskningsinstitusjon.

I så måte er Ås en merkelig blanding av gammelt og nytt. Riktignok er klassiske emner som Potet100 forsvunnet, men tradisjonsrike fag som husdyrhold og plantevitenskap holder fortsatt stand mot nye fag som landskapsarkitektur og bioteknologi.

Tveit selv står nærmest bokstavelig talt med en arm i det gamle og en arm i det nye:

– Min jobb er en blanding av å måke møkk og å lage strategisk plan, sier han.

– Jeg utlover herved en kasse øl i belønning til den som kan finne en sentrifugalkraft.

Førsteamanensius i fysikk, Arne Auen Grimenes, står midt foran kateteret i den gamle festsalen i Urbygningen. Han er kledd i tweed og tversoversløyfe og ser ut som en uthvilt versjon av Lars Lillo Stenberg. Dette er mannen som hvert semester organiserer Norges lengste rekebord for studentene sine. Nå er klokka litt over åtte om morgenen og han har nettopp satset dagens første kasse øl.

Grimenes holder forelesningene i et av Universitetets største emner, FYS100 – Fysikk og natur, et emne alle de framtidige bioingeniørene og geomatikerne må innom.

Han fremhever to grunner til den spesielle Ås-ånden:

– Her på Ås har naturvitenskapene aldri skilt lag slik som på de fleste andre universiteter. Det har hele tiden vært en nær tilknytning mellom teori og anvendelse og et fokus på at alle fagene henger sammen.

Den andre grunnen er at det stort sett bare er motiverte studenter som søker seg til Ås.

– Sånn sett er Ås litt en eliteskole.

Dersom Ås-ånden er et virus, er Pentagon smittekilden. For de fleste nye studentene er den lille studentlandsbyen det første hjemmet på Ås. I små ekstremfunksjonelle seksmannsleiligheter slynges unge, lovende økonomer og jordskiftere, landskapsarkitekter og naturforvaltere så kraftig sammen at bindingene mellom dem aldri helt forsvinner. Sosialiseringen kan knapt kalles et valg. Det er en plikt. Etter hvert fortsetter Pentagons gamle beboere kollektivtilværelsen i bolighus og sokkelleiligheter i området rundt campus. Slik spres Ås-ånden fra studentkull til studentkull inntil den tilsynelatende blir en del av det kollektive arvematerialet.

Alle er riktignok ikke nødt til å flytte. På «Bohemen», sangkoret Lærkens leilighet på Pentagon, lever til enhver tid seks av medlemmene i intim hybelsymbiose. Vegger og tak er dekket av veiskilt, Aukrust-figurer og plakater. I dette kaoset hygger Lærkene seg med å synge drikkeviser og finne opp merkelige ordspill og kallenavn.

I dag er det tirsdag, og siden klokken er fem sitter hele kollektivet samlet rundt middagsbordet og tygger fiskepinner og skjenker vann fra gamle syltetøyglass. Ole «Ding Dong» Thygeson sitter ved enden av bordet og passer på at alle slipper til i samtalen over middagsbordet. For Ole er far i huset. Ole har skjegg. Og selv om Ole er ekte oslogutt har han en dialekt som lyder av granbar og tømmer og flatlandsbygder på indre østland.

– Vi er et kor og mye annet, men mest mye annet, forteller han.

– Hva er det som er så spesielt med Ås?

Svaret er såre enkelt, og kommer i den formen som passer dem best:

– Organisasjonene og foreningslivet, sier de i kor.

– Essensen av Ås? Det er det her, sier Andre Blix og kaster hendene fremover i en stolt presentasjon av bordet foran ham som er dekket av ølflasker, sneiper og sigarettaske. Rommet er for øvrig innredet på samme vis, ispedd høytidelige foreningsskrifter, bilder av avkledde kvinner, samt vinmonopolets totale sortiment av tomflasker.

– Nei, det må vel være noe sånt som det her, fortsetter han og tar et tak i høyre rompeball, løfter seg litt skrått opp fra sofaen og promper høyt.

Velkommen til Hannkattloftet: Hannkattforeningens spesialbygde toppleilighet på Pentagon; Ås’ faste nachspielbule; kollektivet der det alltid er helg og et sosialt maktsentrum gjennom hundre år. Foreningen ble stiftet i 1902 av rektor Johan L. Hirsch for å øke de enkle bondestudentenes kulturelle kompetanse. I dag er kulturbegrepet strukket like langt som lårene til den sprikende kvinnen på veggen. De ellers så lystige guttene i rød- og hvit-stripede pyjamaser har akkurat kommet inn døra etter en høytflyvende 23-timers med danskebåten. Nå er de på vei ned igjen. Og det gjøres tydeligvis best med alkohol. Festhumøret virker anstrengt

– Jeg vil nesten ikke være vert når det er så kjedelig her, mumler Hannkattenes direktør Rune Nordbø idet han tasser barføtt inn i rommet.

Han stopper ved bardisken, svaier lett, før han med begge hendene i gi-labb-posisjon, forsiktig klør seg på den bare brystkassen. Øynene hans fokuserer på et punkt bakenfor veggen. Det opplyste eneveldet på Hannkattloftet foretrekker en myndig hersker, og når Nordbø får på seg flosshatten og tar plass i direktørstolen, stiger stemningen betraktelig.

– Det viktigste med Ås er å ha en fantastisk studietid, proklamerer Nordbø.

Hannkattene omtaler jenter konsekvent som «objekter» og Hunnkattloftet, deres kvinnelige ekvivalent, kalles bare «filialen». Et sted en sliten Hannkatt formodentlig kan gå for å lette på trykket.

– Gjøres det mange «innskudd» i filialen?

Arne Hassel sukker:

– Per dags dato, nei.

Direktør Nordby forsøker å utdype Hannkattenes forhold til det annet kjønn:

– Vanligvis er det høy penetreringsfaktor. Det vil si at vi puler, fortsetter han.

Det er vanskelig å si hvordan hjernen til direktøren fungerer akkurat på dette tidspunktet, men han presiserer i hvert fall ytterligere:

– Du bør kanskje få med at vi puler jenter.

– Av og til kan det bli litt mye. Det kunne holdt med halvparten av korene, sier Nina Kristin Stein Helland.

– Men det er jo sikkert veldig gøy for dem å springe rundt i uniformene sine, fortsetter hun.

Sammen med venninnene Sigrun Tytlandsvik og Siri Berger sitter hun i en nærmest vinduløs sokkelleilighet i den ikke helt sentrale delen av Ås. De kom hit først og fremst fordi studiet deres, naturforvaltning, ikke var tilgjengelig noe annet sted. På skolen fant de seg godt til rette, men hadde ikke den samme iveren for kabareter og sangkor. Løsningen var paradoksalt nok å starte en egen forening.

– Det er jo egentlig bare en unnskyldning for å ha det gøy, sier Nina.

Det var begynnelsen på Møkkajentene: en mild protest mot talentveldet, men mest av alt en forening for å ha noe å gjøre på søndager.

– Her på Ås er det utrolig mange kor og foreninger der du trenger et eller annet «stort» talent, sier Nina.

– Møkkajentene er en forening for folk som ikke har et «stort» talent, men mange små.

Møkkajentene arrangerer juleverksted og legger ut på korte turer i skogen. I fjor høst var de dessuten på en litt lengre møkkatur til Polen.

– For å drikke, sier Nina.

– Og røyke inne, legger Siri til.

Jentene går ut for å ta en kort tur og en røyk i den lave vintersola. I grøfta ligger en død, stivfrossen kråke som møkkajentene plukker opp og studerer entusiastisk. Sigruns oppsummering noen minutter tidligere setter her formodentlig ut i live:

– Man er jo nødt til å gjøre en innsats for å trives her.