Min studietid
Radikal blant de konservativ
Sunniva Gylver passet aldri helt inn, hverken på MF eller på Blindern. Likevel oppdaget hun tidlig at prest var det hun skulle bli.
– Jeg hadde det ikke noe bra på skolen, så jeg følte det var en utrolig lettelse å begynne å studere, forteller Sunniva Gylver, biskop i Oslo.
Da hun var 17 år jobbet hun deltid som avlaster i helsevesenet. Den gangen møtte Gylver mange religionskritiske kollegaer. På jakt etter å lære mer om egen tro og i håp om å kunne forsvare den bedre, begynte hun etter hvert på en årsenhet i kristendom ved Universitetet i Oslo.
Noen år senere valgte den radikale Gylver å søke seg til Menighetsfakultetet MF, som den gang var ansett som konservativt. På den tiden ble høyskolen kalt «englefabrikken».
– Jeg tenkte at jeg hadde godt av å ha noe å bryne meg på.
Studiet var spennende, men etter et halvt år med praktisk teologi fikk hun muligheten til å være sommervikar som prest.
– Jeg tenkte bare: «Jeg kan ikke bli noe annet. Jeg kan ikke bli noe annet når jeg har prøvd dette.»
Annerledes
På kullet var det stort spenn mellom progressive og konservative studenter. Noen synes det var vanskelig med kvinnelige prester.
– Men jeg har aldri slitt med mitt eget kall. Så det var ikke så tungt for meg, som det nok var for andre.
Gylver skilte seg ut fra de andre teologistudentene.
– Jeg var en typisk raddis-berte på den tida, med svart miniskjørt, Dr. Martens, bleika hår, og piercing.
– Jeg husker jo tredje dag her på MF, så kom en av de andre studentene bort til meg og sa: «Studerer du teologi for moro skyld?»
En av de andre studentene kom bort til meg og sa: «Studerer du teologi for moro skyld?»
Senere bestemte hun seg for å ta mellomfag i sosiologi, i stedet for å skrive spesialavhandling på MF. På Blindern passet hun tilsynelatende bedre inn. Men der måtte hun forsvare at hun kom fra det konservative MF.
– Jeg ble utrolig bevisst på hvor mye identiteten vår preges av hva som er rundt oss. Hva vi sammenligner oss med.
– På Blindern ble det masse religionsdiskusjoner. For vi hadde jo veldig mye om religion. Men de aller fleste som gikk der, i hvert fall alle jeg kom i kontakt med, var ikke religiøse selv og var ganske kritiske.
Det var også en annen ting som skilte Gylver fra de andre studentene: mannen hennes, Lars Kristian Gylver.
– Vi gifta oss da vi var 20. Så det var litt sånn følelse av å være i en litt annen situasjon enn mange av de andre.
Selv om MF-studenter kanskje etablerer seg tidligere enn en del andre, skilte hun seg likevel ut. Særlig siden mannen ikke delte hennes tro, men var ateist.
– Lars Kristian ville nok ikke passet inn i en prestefrueforening.
Ville midtvesten
– Tilbake på MF opplevde jeg at det var relativt lite fokus på det å bli prest. Hvis du var god nok faglig, så skulle drømmen være å bli vitenskapelig assistent, forteller Gylver.
Nesten sånn at hvis du ikke var god nok, så kunne du bli prest.
– Det var litt lite praksis og litt lite åndelighet.
Da hun tok et utvekslingsår i USA ble det andre boller.
I USA var presteutdanningen todelt, først gikk man på college og så tok man fire år på seminary, altså presteskole. Hvis man ville drive med forskning så gikk man på universitetet.
– Det var fantastisk å komme et sted hvor alle var supergira på å bli prester, og alle lærerne hadde lang presteerfaring.
Hun opplevde også at den amerikanske presteskolen var mer liberal.
– Det var kult at MF turte å ha utvekslingsavtale med et sted med en så annen profil.
Hun anbefaler alle å dra på utveksling.
– Reis ut når man har kjangs som student. For da er du ofte i en situasjon hvor du ikke tar vare på så mange. Da kan du virkelig hoppe skikkelig inn i faget.
Ingen krise
Gylver forteller at mange får en troskrise når man begynner å jobbe akademisk med tro og teologi, men for henne kom ting bare mer og mer på plass.
– Jeg syns ikke studiet rev ned, men heller hjalp meg til å tenke strukturert rundt en del ting. Ga meg et nytt språk, ga meg noen nye vinduer.
Samtidig hadde hun behov for mer bønn, mer åndelighet, mer fellesskap.
– Jeg hadde, og har, en gjeng å be med. Vi heter B-gjengen. Jeg trenger å ha et sted hvor jeg ikke er teologistudenten eller presten, men hvor jeg og venninnene mine deler tro og liv og ber sammen. Vi kan diskutere teologi, men da er det viktig at vi er på lik linje.
Vonde og gode tider
Det verste med å studere for Gylver var eksamen.
– Alt som er akademia gir meg helt angst for ikke å være bra nok. Så det var utrolig krevende med alle eksamener her.
Alt som er akademia gir meg angst for ikke å være bra nok
– Jeg var skoleflink, men jeg ble litt sånn «puggejente» fordi jeg var så stressa på at alt måtte bli bra. Og så var jeg samtidig veldig engasjert i tusen andre ting.
Men lesingen ga også mestring.
– Jeg var veldig stolt av det året hvor vi hadde gresk og hebraisk samtidig, som er kjempekrevende. Da ble jeg låst inn på lesesalen klokka åtte mange morgener. Det skjer ellers aldri. Jeg er B-menneske.
De beste minnene kom fra gode samtaler i MFs kantine.
– Særlig kantinesamtaler når de liksom tok av litt, og vi ble sittende og nerde på et eller annet på faget: «Den absolutte sannhet ligger der!» Da det føltes trygt å sitte og være uenig, det var kjempegøy.
