Utfrika studiesirkus

STUDERTE: Juss og teatervitenskap

NÅR: 1972-77

AKTUELL MED: Fem Wam og Vennerød-filmer lanseres denne uken på DVD

Wam og Vennerød, Kvalm og Vemmelig, Svend og Petters utfrika sirkus – utskjelte opprørere har mange navn. For Petter Vennerød var studietiden preget av anarkisme, og selv om han var lenge på Blindern, tok han aldri en eneste eksamen.

– Jeg begynte på juss og syntes det var veldig spennende, det var logisk og falt meg lett.

Likevel sluttet han ganske fort på studiet, og begynte i stedet på teatervitenskap, som på 70-tallet var et lite institutt på Chateau Neuf der alle kjente alle.

– Jeg hadde det som plommen i egget. Jeg gjorde mye annet ved siden av, drev blant annet Romerrike Teater med fire-fem medstudenter. I en periode dro vi til Lillestrøm hver dag og skrev og øvde inn teaterforestillinger, og dro på turné i fengsler og på små scener i fylket.

Teatervitenskap var et utmerket studium, og Vennerød leste flittig selv om han ikke tok eksamen. I 1976 kom Wam og Vennerøds første film, «Lasse og Geir», og samtidig startet de filmselskapet Mefistofilm som ble et viktig senter for Oslos anarkister. Wam og Vennerøds filmer er preget av sex, fyll, dop, degenerasjon og et språk «Pelle og Proffen» bare kan drømme om å matche. Med utrykk som «Snurp igjen smella di, du maser som et lokomotiv» og «Rull inn puppen» har de prentet seg inn i norsk filmhistorie.

– Snakket dere virkelig sånn?

– Å ja. Dessverre er ikke jeg like flink til å farge språket mitt med så mange krummelurer som mange av de som hang på Club7. Snurp igjen smella di er jo mye bedre å si enn hold kjeft.

– Og temaet i filmene, var det symptomatisk for studietiden?

– Det er klart. Banning og dop og alkohol og sex, det kan jeg med hånden på hjertet si det var mye av i disse kretsene. Anarkismen stod sterkt på denne tiden, folk var bohemer med en frihetlig tankegang.

Langvarige forhold var det naturlig nok dårlig med.

– Du kan si at de monogame forholdene ikke stod så sterkt i disse årene…

Vennerød hadde aldri studielån, men tjente penger på aksjer og filmproduksjon. I tillegg drev han og noen venner et postordrefirma som solgte oppblåsbare møbler.

– Vi var en gjeng som fant ut at vi ville gjøre noe gøy sammen, så da startet vi dette firmaet. Vi tok bestillinger, og så importerte vi fra Hong Kong, så alt var solgt på forhånd. I ettertid ser jeg at vi burde satset på penner eller noe annet som veide mindre.

Han bodde mange forskjellige steder, men husker særlig en leilighet i Bygdøy Allé som minnet litt om kollektivet i filmen «Drømmeslottet», hvor folk kom og gikk som de ville.

– Jeg husker det var en jente der som var gravid. En natt gikk hun og vekket alle og kommanderte oss ut på kjøkkenet. Vinen ble åpnet, teen traktet og resten av natta diskuterte vi om hun burde beholde barnet – det var et kollektivt anliggende.

– Er det noen episoder du har prøvd å fortrenge?

– Nei, jeg fortrenger ikke dumme ting, jeg er bare ikke enig i at det er dumt.