Den halvnakne sannhet om å følge sitt hjerte
Kjærlighet er visstnok lokkemiddel nummer én for å få utenlandske forskere hit. Det er så søtt og fint og stuerent og familievennlig alt sammen. Roser og kosing og litt klåing og en utsøkt eim av sjokolade som henger over laboratorier og kontorer over hele landet.
Men jeg må advare. Hjertet er en upålitelig liten dust som fører deg inn i trøbbel. Det dunker av fandenivoldsk glede hver gang det oppdager et nytt uromoment som kan forkludre progresjonen din. Kroppens mest sadistiske organ, verre enn selv de mest opplagte andre kandidatene.
Hadde det ikke vært for hjertet, og Antonio Banderas, for øvrig uten sammenheng, hadde jeg aldri i livet fått en middelmådig karakter. Mitt lengtende hjerte har sendt meg på vandringer rundt om i landet, drevet meg ut i espressohelvetet, fått meg til å lese Morgenbladet, og generelt styrt min akademiske karriere ut i en retning så langt fra hvor jeg egentlig var på vei at jeg kanskje må le. Gråte gjør jeg sjelden, man er jo mann, tross alt.
Hva har jeg igjen for mine anstrengelser? Kjedelige anekdoter du garantert har hørt, eller opplevd. Et lite lager av ikke spesielt generaliserbar empiri om hva kvinner egentlig liker. Litt livserfaring også, for hvor mange ganger man kan møte Kvinnen i sitt liv og fortsatt bevare barnetroen? Men alt i alt er jeg skuffet.
Neste gang min lille tjommi i brystkassen prøver å si meg noe, skal jeg kjølig og verdensvant mumle «hold kjeft, hjerte», og omgås de uunngåelige kvinnene på premisser satt av intellektet alene. Og er jeg i utlandet og møter en snerten kvinnelig forsker med livsappetitt og vilter fantasi, så skal jeg modent løpe alt jeg kan i motsatt retning.
