Den som sover ...

Noen ganger våkner jeg på steder jeg aldri har vært før.

Da jeg var liten pleide jeg å legge meg i bestemors seng mens hun sov.

Hver morgen øvde jeg meg på å åpne dører lydløst, legge dopapir i vannklosettet, trekke raggsokker rundt skoene, tråkke på de riktige plankene, og svelge istedenfor å nyse.

Om natten listet jeg meg bort til døren hennes for å høre om hun hadde sovnet. Jeg kunne ofte stå i flere timer, lent inntil dørplaten, og vente på at pusten skulle senke seg.

Etterpå smørte jeg dørhengslene, før jeg la et håndkle inn mellom dørsprekken. Deretter vridde jeg dørhåndtaket sakte til siden, før jeg åpnet døren.

Siden bestemor sov med lyset av, hadde jeg lært meg veien bort til sengen utenatt. Hvis jeg la hånden inntil veggen, kunne jeg følge veien langs gulvlisten til nattbordet og videre helt bort til sengekanten.

Etterpå krøp jeg inn under dynen. Når jeg la øret mitt inntil den skrukkete huden kunne jeg høre en summing som om magen var fylt med fluer. Som regel lå jeg med hodet inntil ryggen hennes slik at denne lyden holdt meg våken. Bestemors hud var blålig, og langs benene rant det åreknuter. Hvis jeg så nærmere etter lignet de på blå fugler.

Tidlig om morgen, før hun våknet, snek jeg meg ut av rommet, og listet meg inn til mitt eget soverom. Hun merket det aldri.

Noen ganger våkner jeg midt på natten med en sterk trang til å liste meg inn i andres soverom. Derfor har jeg begynt å sove med klærne på.