Don Quijote V.2.0
Det hele startet etter Ensjø. En pelskledd middelaldrende kvinne rett overfor meg bøyde seg frem og prikket en ung jente ved siden av meg på kneet. Jenta var kanskje 19 år, med hijab og nye nikes. Veldig søt. I utgangspunktet ble jeg fortørnet over at noen hadde brutt normen som umuliggjør sosial kontakt med ukjente i offentlige rom. Folk som prater med ukjente på t-banen er som kjent fylliker og/eller sinnssyke.
Fortørnelsen ble snudd til indignasjon da den eldre damen skulle lufte sitt syn på kvinner i islam.
«Skjønner dere ikke at vi ikke godtar tvangsgiftemål og kvinnemishandling? At de tvinger på dere sjal og burkaer og Gud vet hva?» spurte hun hoderystende.
Jeg merket jeg ble forbanna på den søte jentas vegne. Jeg hadde ikke hadde noe valg. Jeg måtte gripe inn.
«Det er mennesker som deg som skaper intoleranse» spyttet jeg mot den middelaldrende, mens blodet kokte og venstresiden av hjertet banket heftig.
«Hvorfor tror du noen har tvunget på henne hijab? Kan ikke nitten år gamle innvandrer-jenter ta egne valg?» Stemmen var i fistel idet dørene lukket seg på Brynseng. Den pelskledde så ned.
Jeg satt seirende igjen og følte meg som en ridder uten rustning da den søte jenta snudde seg mot meg. Jeg vet ikke hva jeg forventet. Kanskje et takk eller et gjenkjennende nikk. Kanskje hun ville si at det var godt å endelig møte noen som forsto henne. Kanskje hun ville spørre om vi skulle ta en kaffe? Jeg tror jeg håpet på kaffe.
I stedet møtte hun blikket mitt avmålt og sa lavt, men tydelig: «Jeg skjønner henne godt. Jeg klarer dessuten utmerket godt å svare for meg selv, men sånne som deg gjør det litt vanskeligere for andre å tro det.» Hun snudde seg og så bort. Så forkastet hun kaffen for godt. «For øvrig er jeg 24.»
Jeg ville grave meg ned i midtgangen og bli der til siste bane var gått for dagen. Ble sittende og stirre på de nye, fine nikes’ene. So much for hverdagshelt.
