En avsporing

Dette handler om hvordan NSB lærte meg poenget med fotball. Men først, over til Soldier Hollow:

I løpet av den første halvtimen forsvinner luen. Så kommer svetten. Renner nedover et ildrødt ansikt. Blander seg etter et hvert med spytt og slim. Kulda skaper et langt hvitt geiteskjegg. Øynene lyser fandenivoldske. Tenk på lyden av Erling Jevnes åndedrag ved passering siste mellomtid på femmila.

Jevne fremstår for meg som en helt. Jeg vet at mange deler min oppfatning. Husker du forresten VM i Trondheim 1997? Jevne gikk inn til sølv på femmila etter Mika Myllylä. Husker du VM i Lahti i fjor, (finnene prøver å glemme det) forstår du poenget mitt.

Men jeg fant aldri noen helter på fotballbanen. Før VM i Frankrike 1998, åttendedelsfinalen mellom England og Argentina. Unge Michael Owen løper fra egen banehalvdel, freidig igjennom og ifra det argentinske forsvaret, og setter ballen respektløst i nettet. Da forstår jeg helteaspektet. (England tapte etter skraffekonk.)

Men jeg forsto fortsatt ikke denne supporter-greia. Men så en dag i november 2000 finner jeg meg selv på Dovrebanen på tampen av et år med ulykker, forsinkelser og dyre, defekte signaturtog. Vi står bom fast en time fra Trondheim. Helt utenfor NSBs kontroll har en grein falt ned og ødelagt strømtilførselen. Høylydt og raskt oppnår to damer sittende i hver sin ende av vogna til konsensus: – NSB, nei de er ikke mye bra. En mannlig bergenser skjeller ut konduktøren mens kona sitter og nikker, ungene griner. Vi skal bli hentet med buss om en time. Jeg er helt rolig. Det lille sinnet jeg føler er rettet mot all denne larmende misnøyen. Med ett forstår jeg aspekt nummer to. Jeg er fan. Fan av NSB. Eller supporter om du vil. Og ingen medgangsupporter.

Kjære Norges statsbaner. Dere trenger oss fans. Det dere driver med nå fungerer ikke. Finn frem det gamle dobbelttaket, kast luen, la slimet renne. Rødfargen har dere. Ikke tenk på egen komfort, vis heller litt heltemot. Togfløyta har en flau lyd for tiden.