Seg selv 110 %
Det verste jeg vet er uærlige folk. Jeg bare klarer ikke forholde meg til dem. Jeg er meg selv 110 %.
– Jeg bryr meg ikke så mye om utseendet, sier jeg mens jeg retter på håret.
– Jeg må ikke på død og liv følge moten sier jeg, og fascineres av hvor behagelig den nye haremsbuksen min er å gå i.
Jeg er komfortabel i min egen kropp, og er ikke en av disse jentene som føler de må gå ned i vekt før bikinisesongen, sier jeg mens jeg knasker på dagens lunsj, et Husman-knekkebrød.
– Og jeg er heller ikke en av disse som må annonsere for omgivelsene at jeg trener, sier jeg høyt til alle rundt meg, før jeg jogger gjennom det mest folksomme området på campus.
Også er jeg ikke som disse falske jentene, som snakker dritt om andre jenter bak ryggen deres.
– Sånn som hu derre stuttjukke Rita gjør. Hun er falsk ass, understreker jeg.
Også er jeg ikke en sånn kjærestejente som alltid må være i et forhold. «Jeg er ikke avhengig av å ha noen mann i livet mitt, og er langt fra desperat» presiserer jeg i profilen min på Sukker.no. Og i den på Match. Og Møteplassen. Og Nettby.
– Jeg har ikke behov for bekreftelse, sier jeg og velger å dra på utveksling til landet hvor gutta er kjent for å plystre etter jenter med nettopp min hårfarge.
– Jeg er ikke dømmende, sier jeg og lurer på om spinninginstruktøren kommer til å spille dårlig musikk, så kjip som hun ser ut.
– Jeg bruker ikke intellektuelle synonymer bare for å vise at jeg har studert, sier jeg.
– Og jeg tar fullstendig avstand fra den overartikuleringen som er så representativ for dagens individualistiske samfunn.
– Jeg gjør ikke som alle andre, sier jeg og søker statsvitenskap.
– Jeg lar ikke andres oppfatning styre yrkesvalget mitt, sier jeg og lurer på om det er mulig for meg å ha fått drømmejobben (som er drømmejobb utelukkende på grunn av ikke-eksterne årsaker) allerede når jeg drar på ungdomsskolereunion om noen år.
«Jeg skriver hva jeg vil og gir faen i hva andre synes om det», skriver jeg i en petit i Universitas, mens jeg venter spent på tilbakemeldingene.
