Skrubbsår på skaresnø

Hufs. Det var vinter og du ventet ingenting. Trakk hetta ned i panna, bøyde hodet mot snøføyka, myste mot mørket. Morgenmørkt, daggrått, kveldsskumt. Så ned i issvullene som du ikke skulle gli på. Gulvkaldt. Sparte på den varme pusten, så ikke opp før glasset var tomt, trekk fra vinduet, men litt mindre gulvkaldt, sparket av støvlettene.

Og våkner i februarmorgen og sol som sklir innover byen og inn i øynene og du blinker mot sola og sklir på blanke fortau som blinker tilbake, blunker og byen er full av varme vegger, bare flekker, fjord som sprekker, og alt som er hvitt og kaldt gnistrer og er ikke kaldt lenger, ikke kaldere enn krem på varm kakao. Og du svømmer ut i snøen, plasker etter i kjølvannet av Nesoddenbåten som skuffer vekk isflakene på vei ut av havna. Soler deg usjenert på vintertom strand, smelter snøfnugg på magen. Vinker inn til byen og byen gliser kaldt tilbake:

– Brrr!

– Se så blek du er i bikini.

– Kjenn det våte håret ditt fryse til is.

– Kjenn isflakene skjære i bare føtter.

Og du kjenner. Kjenner at solen er 14 960 000 mil vekk fra deg og at det er en kald vind imellom.