Skyggeflukt

Det er søndag. Det er sol i september. Jeg har lys frakk. Britt har beige briller. Gucci. Vi møtes på kafé. Britt drikker latte, jeg cappucino. Vi skal på utstilling, etterpå skal vi på Bølgen & Moi. Vi er pene mennesker i dag. Fattige studenter som har dresset oss opp. I dag skal vi virkelig unne oss det gode liv. I skyggen ligger et skyggemenneske. Jeg snur meg mot sola for å slippe å se det.

Utstillingen skal være ved havna. Vi ler godt av at vi må bevege oss på denne kanten av byen. En hånd rekkes frem fra skyggen. Vi setter opp tempoet litt. Snakker i mobilen, leser forsiden av Dagbladet. Kvelden før har Britt vært på vernissage, jeg har drukket øl med gutta. Hodet verker, og vi synes synd på oss selv.

På havna kan vi ikke unngå å se det. Fem minutter tidligere har vi snudd og valgt en ny vei fordi vi holdt på å gå rett på en «leir» av skyggemennesker. Nå ligger det et skyggemenneske som har fått dagslys på seg rett foran oss. Vi blir ikke overrasket for vi vet at de finnes, men ikke at de ligger i veien for oss når vi skal på søndagstur. Han er mørk i huden og det renner blod fra munnviken. Han er yngre enn meg. Den ødelagte olabuksen er dratt ned på knærne. Fra lysken henger det en sprøyte. Det er noe gult inni. Britt snur seg rundt og brekker seg. Selv står jeg som spikret. En ambulanse kommer og tvinger oss til å gå videre. På utstillingen får vi champagne.

Tilbake på Blindern. Hverdag. Stedet er en borg av pene mennesker som smiler mot solen. Vi er trygge her. Det var da jeg så skyggemennesker. PÅ BLINDERN! Jeg kjente at jeg reagert nettopp på den måten du tror; At de våger å forstyrre oss her.