Ungdomsminne

Det var høst, men fremdeles mildt. Jeg sto og ventet på trikken. Nummer 12, fra Kjelsås. Jeg var midt i ungdommen, 14 år, uredd, med livet foran meg. Skoledagen var akkurat omme. Det kunne vært hvilken som helst dag, men noe var annerledes. Jeg var ikke alene. Jeg pleide som regel å være alene. Den eneste som smatt bort til trikkeholdeplassen så fort skoledagen var over. Men ikke i dag. Rett bak meg kunne jeg nemlig høre lyder. Menneskelyder. Fnising. Jenter. Tre av dem.

Det var to minutter til trikken skulle komme. Plutselig hørte jeg en av dem rope navnet mitt. Med et raskt rykk snudde jeg meg, og gav jentene et blikk som trolig tilsvarte måpende forbauselse. Jeg ble møtt med følgende replikk:

– Maria synes du er pen.

Det var jenter fra parallellklassen. Jeg hadde sett dem tidligere, men visste ikke hva de het. Trolig var en av de to andre Maria, jeg tok det nærmest for gitt. Reaksjonen min var spontan, men ikke spesielt imponerende:

– Ja, særlig.

Trikken kom, og jeg hoppet på den. I det jeg satte meg ned angret jeg umiddelbart på hvordan jeg hadde taklet situasjonen. Jentene så jeg aldri igjen.

Det er ikke så rart at jeg reagerte som jeg gjorde, for dette med jenter var fremdeles veldig uvant. Altså, jeg hadde jo lagt merke til dem, men de var kun fremmede mennesker. Mennesker som gikk i platåsko og stretchbukser. Som jeg mer enn gjerne beundret fra avstand, men aldri innledet samtaler med. Mitt eget lille univers besto kun av tre kompiser. Hverdagen ble brukt på Nintendo 64, fotball, og å se «Home and away», selv om sistnevnte var noe jeg definitivt gjorde mitt beste for å skjule fra resten av omverdenen. Men ikke jenter. Aldri jenter.

Jeg lurer fremdeles på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde taklet den situasjonen litt annerledes. Et vakkert minne? Dampende romanser? Muligheten til å desto tidligere innse at rasjonell argumentasjon ikke er tilstrekkelig for å vinne en krangel med kjæresten? Hvem vet, men det er fremdeles bittert å tenke på. En for alltid tapt mulighet.

Nå er jeg ikke lenger tenåring, og mye har skjedd siden den tid. Dog, når min mor spør meg om jeg ennå har funnet den rette svarer jeg alltid nei, men at jeg venter. Jeg venter på en ny sjanse, men denne gangen skal jeg gjøre det riktig.