Ekskursjon Blindern
Verden er full av muligheter. Når Blinderns minste utforsker campus, kan trapper bli til sklier.
– Der oppe forsker de, konstaterer Thorbjørn B. Skaland og peker mot en av de store, brunostlignende bygningene. Til daglig ser han bare toppene av dem, der de strekker seg over kanten av nettinggjerdet som skal passe på at han og hans venner ikke stikker av fra sine tilmålte meter mellom det de store kaller SV-fakultetet og Mat.-nat.-bygningen. For mens andre etterstreber fri forskning, er det ikke alle som har det like fritt på Blindern Campus. Nå er derimot hinderet brutt, Frederikkeplassen er lekeplassen; femåringene i Eilert Sundt Studentbarnehage er på én times ekskursjon. Sofie Viddal utfyller Torbjørns kommentar:
– Når de forsker sitter de og leser og blar.
Hun har allerede bestemt seg. Hun skal ikke bli forsker. Det skal derimot Anders.
Skjellete hud
Det er enda noen minutter til Tante Hilde Johnsrud kan smile fornøyd til en ekspedisjonsklar gruppe, kledd som de beste polfarere. Anna L. Kongshaug trer føttene inn i kjeledressen fra sin posisjon på gulvet. Sofie går med en rosa støvel i høyre hånd og ser seg spørrende rundt i garderoben etter den andre. Torbjørn poserer vant foran kameraet med dressen rundt anklene og lua i hånda. Det er på tide å snakke om kunnskap.
– Jeg vet mye om livet i havet, sier Anders Mork, den fremtidige forskeren.
– Jeg også, sier Magnus Skei og utdyper.
– Dinosaurer og fisker er like, de har skjellete hud.
Samtalen blir stående stille en liten stund. Det er vanskelig å overgå den.
Anders vil bruke kunnskapen sin i yrkesvalget. Men man trenger ikke som barn i universitetsbarnehage å ha vitenskapelige pretensjoner. Johannes Guldahl vil holde seg til de mer konvensjonelle valgene som brannmann og politi, mens Magnus er en fremtidig husky-passer.
Bruke rumpa
Første mål for ekskursjonen er Universitetsbiblioteket (UB), men snøfonnene på veien ser ut til å få større oppmerksomhet enn biblioteket. Der studenter trasker med hodet fullt av nye tanker i lett kupert steinhelleterreng, bruker Blinderns minste rumpa. Trappen er blitt en perfekt sklie. Vel nede, foran det ruvende inngangspartiet, blir likevel Anna og Sofie stående og gjør seg opp noen tanker om biblioteket.
– Jeg vet at man har mange bøker der inne. Også må man være veldig stille, sier Sofie og simulerer en glidelås som trekkes over leppene.
– Jeg liker bedre Deichmanske bibliotek nede i byen, sier Anna.
– Pappa jobber der.
Bakterier
– Der inne er det bakterier. Jeg har sett dem.
Torbjørn har fått mer å peke på. Denne gangen biologi-bygget.
– Hva med de store dyrene, da?
– Ja, jeg har sett dem også. De har gauper der inne, men jeg har sett mest på bakteriene. Mamma jobber her.
Johannes kjenner også til denne bygningen. På vei ut døren imponerer han med en aldri så liten evolusjonsbiologisk formulering:
– Der har vi en apekatt som er i ferd med å bli en mann, sier han og peker på en bronsefigur av et forhistorisk neandertalermenneske.
Men nå nærmer klokka seg spisetid. Mange er sultne. Noen er også veldig tissetrengte. De aller fleste er klare for tilbaketuren. Til neste år begynner de på skolen. Da er de i gang. Elever på vei til å bli studenter.
