Høythoppende avhoppere
Lei av studiene? Drømmer du om å gjøre noe helt annet? Her er tre personer som ikke gjorde det forventede. Det ble folk av dem også.
Monomannen
«Her, min sønn, her er SV-bygningen. Her er det du skal studere når du blir stor.»
Runar Eggesvik driver Café Mono. At han skulle ende opp med å starte eget utested, var neppe forventet. For når far er lektor ved Høgskolen, er forventningene til den håpefulle ikke så vanskelige å gjette seg til. Lille Runar skulle studere, selvfølgelig skulle han det.
– Så jeg begynte på sosiologi. Eller, jeg ble lurt til å begynne på sosiologi, he he. Det var jeg på ingen måte klar for. Jeg husker jeg tenkte: «Hvor bærer egentlig dette hen?»
Det bar rett i røykekantina.
De pene jentene
– Jeg røyker ikke selv, men det var der de pene jentene var, og det var der vi spilte sjakk. Lesesaler gir meg angst. Det er så stille der, og ... Huff!
Eggesvik hoppet av sosiologien og tok isteden grunnfag i historie.
– Men så tok jeg til gjengjeld det grunnfaget på et halvt år. Eller, forresten, vent litt nå. Jeg tok det på halvannet. Sånn var det.
Eggesvik setter ned kaffekoppen og kniper øynene sammen, før han kommer frem til at han nok må ha tatt faget på ett år.
– Uansett, det jeg fikk ut av Blindern var først og fremst sosial omgang. Og 150 lapper i studielån. Eller «studiolån», som vi pleide å kalle det.
Etter å ha vært innom diverse småjobber fikk han jobb som bartender på Paragrafen.
– Etter to måneder som bartender hadde jeg innsett hvor enkelt det kan være å drive sitt eget sted, og var i full gang med å planlegge og starte opp noe selv.
Hamre på pub-døra
25 år gammel startet Eggesvik Mono sammen med en kamerat.
– Oppstarten var vanskelig. Vi gjorde alle feil som tenkes kan. Det har vært en dyr skole, for å si det sånn.
Det som i utgangspunktet bare skulle være en plass for venner har etter hvert utviklet seg til å bli en mellomstor bedrift. 25 ansatte, åtte av dem på heltid. Og Eggesvik må selv ta i der det trengs, om det så er tette pisserenner eller brennende sikringsskap.
– Og så er jeg bartender, selvfølgelig. Men det har jeg egentlig aldri tid til lenger.
Det er tydelig at den sosiale omgangen ikke har dabbet nevneverdig av etter at Eggesvik forlot Blindern. Han er på hils med alle i lokalet, og telefonen hans ringer hvert femte minutt.
– Vent litt, sier han plutselig.
– Der borte har vi en kamerat fra studietiden. Kanskje han husker hva det var vi drev på med.
Kristian Samuelsen husker også røykekantina.
– Og så husker jeg at vi pleide hamre på døra til Puben hvis de ikke åpnet akkurat klokka ett på fredager.
– Ja, ja. Og klokka tre på hverdager! avslutter Eggesvik med et smil.
Fotosolisten
Dag E. Thorenfeldt håper dette intervjuet får noen til å slutte på Universitetet.
– Foreldrene mine var helt hysteriske på at jeg måtte ha papirer på at jeg kunne noe.
Fotograf Dag E. Thorenfeldt var interessert i naturen og fugler og sånn. Da måtte det jo bli biologi. Han prøvde to ganger. Første gang strøk han til ex.phil. Andre gang gikk han ikke opp til eksamen i det hele tatt. Han ville gjerne, men spisepausene kom tidligere og tidligere og ble stadig lengre. Til slutt innså Thorenfeldt at han like godt kunne gi seg.
– Jeg jobbet i VG ved siden av studiene. Når jeg fikk jobbe der i påsken og visste at jeg skulle jobbe der til sommeren, tenkte jeg at jeg like godt kunne kutte ut studiene.
– Zombier gir faen
Etter å ha jobbet for VG i noen år, begynte Thorenfeldt å jobbe som selvstendig fotograf.
– Jeg lå på sykehuset i 1990 med sprukket blindtarm og spurte meg selv hva det var jeg ville med livet mitt. Jeg innså at jeg ville jobbe for meg selv. To år etterpå ble jeg kåret til årets reklamefotograf, og fikk også pris som årets fotograf av Natt & Dag.
Thorenfeldt presiserer at han på ingen måte har noe imot kunnskap. Det er institusjonene han ikke liker.
– Det er jo fullt av studenter som går rundt som zombier og gir faen. Det skyldes i stor grad at man ikke stiller noen krav, og at kreativiteten blir drept innenfor et system som generaliserer for mye. Man tar bort det unike i hvert enkelt menneske. Sitte på Chateau Neuf med 800 andre personer og høre på en liten fyr man knapt skimter, liksom? Hallo?! Det funker jo bare ikke.
Et sant helvete
– Men er det ikke i stor grad opp til hver enkelt hva man skal få ut av studietiden? Du kunne jo engasjert deg i noe?
– Jo da. Men jeg kommer jo fra Oslo, og hadde allerede et sosialt nettverk. Dermed var det ikke nødvendig for meg å oppsøke noe studentmiljø. Men jeg mener det er svært viktig at man engasjerer seg og gjør noe.
– Tror du at det du sier kan få flere til å slutte på Universitetet?
– Jeg håper da det. Altfor mange gjør det som blir forventet av dem istedenfor det de faktisk har lyst til å gjøre.
Thorenfeldt vifter med armene, ler og slår i bordet, gjør i en bisetning fotografen oppmerksom på at blitzen peker i feil retning og kaster med jevne mellomrom noen blikk mot den andre enden av lokalet, hvor hans kone sitter og venter.
– Men de forventningsfulle foreldrene dine, hva sa de da du kuttet ut studiene?
– Det skal jeg si deg, sier Thorenfeldt i et sjeldent rolig tonelag.
– Det ble et sant helvete. Egentlig har de vel ennå ikke tilgitt meg det.
Thorenfeldt setter øynene i meg og ler høyt.
– Hver gang jeg stikker meg frem et sted sier faren min, som nå er 75 år gammel: «Kan nå det være nødvendig, da?»
Multikunstner
Øystein Wingaard Wolf trodde han skulle skrive en bok i året. Han tok feil.
– Det var ikke noe kunstnermiljø på Blindern. Men jeg fikk mer likevel ut av det sosiale enn det faglige, sier han.
Wolf studerte både religionshistorie og sosialantropologi, og hadde en vag plan om å bli lærer. Han gikk etter hvert fra Blindern til Lærerhøgskolen.
– Men så fikk jeg debutere som forfatter da jeg var 23. Etter en stund fikk jeg et treårig arbeidsstipend. Jeg kjente på meg at jeg kunne klare å skrive en bok i året, så da var det jo bare å kutte ut studiene.
Men lærer ble han likevel. I tillegg til at han skriver, arrangerer Wolf nemlig skrivekurs.
– Nå for tiden er det mest 50 år gamle damer i sin annen ungdom som tar kurset, ler Wolf og puffer fornøyd på sigaren.
Forfatterkontor
Som om ikke det var nok, lager Wolf også musikk. Han har så langt gitt ut to plater.
– Jeg har i tillegg prøvd meg som maler, men det var jeg helt forferdelig dårlig til. Det eneste som gjenstår nå, er at jeg prøver meg som skuespiller.
– Hvis du skulle gjort alt om igjen, ville du også da valgt å studere?
– Jeg er jo glad for at jeg var innom Universitetet, da. Men jeg kan ikke si jeg fikk noe særlig bruk for det jeg lærte der, sier Wolf.
– Selv er jeg «naturlig poet», jeg har skrevet siden jeg var seks år gammel. Jeg tror det viktigste er at hengivne mennesker får støtte til å gjøre det de brenner for.
Wolf er så produktiv at Aschehoug har gitt ham eget kontor.
– Klarer du virkelig å skrive en bok i året?
– Vel, nå har jeg skrevet 29 bøker på 21 år. De kan jo ikke klage da.
