Lovens lange snuter

Vi er innkapslet i furu i en kjellerstue anno 1985. Rundt et bord dandert med ølflasker og askebeger, sitter en feststemt gjeng i brune skinnsofaer og roper til hverandre over lyden av Billy Idols «Rebel yell» fra en sliten ghettoblaster. Alt hadde vært kos, hvis ikke det var for at en ubuden gjest står i et hjørne og roper, slår i veggen og vifter med flasker.

Noen har ringt 112. I døren står plutselig en politimann med en schæfer og ber mannen roe seg. Mannen nekter, og prøver i stedet å angripe politimannen. Det vil ikke schæferen ha noe av. Etter et par formanende klapp fra politimannen bykser den frem og glefser til i beinet på urokråka. Eller, den hadde glefset til, hvis den ikke hadde hatt munnkurv på. Det er en øvelse. Musikken stilner, og Fido får en klapp og en ball å tygge på.

«Kjellerstua» er egentlig et spesialbygd treningsrom, med pleksiglassvinduer slik at instruktører kan følge med fra utsiden. «Festgjestene» er frivillige politistudenter, og utenfor rommet står politifolk og instruktører klare for å evaluere hundens innsats.

Vi er på Sæter gård utenfor Kongsvinger. De tre siste ukene har Politihøgskolen arrangert intensivkurs for hunder og hundeførere her. På mange måter er dette hundenes siste eksamen før de får tre ut i aktiv tjeneste.

– Den må ha en god nese. Altså, alle hunder har en god nese, men evnen til å bruke nesa varierer. Nesa er alt, sier Jo Geir Grande, fagkoordinator for Hundetjenesten, ved Politihøgskolens utdanningssenter på Kongsvinger. Her trener de opp både to- og firbente tjenestepattedyr til aktiv polititjeneste.

– Hund og fører godkjennes samlet, som en ekvipasje. Det er viktig at de har en god relasjon. Hunden og føreren er et team på to, og selv om hunden egentlig vet hva den skal gjøre, kan føreren bli nervøs, og da blir hunden også usikker, forteller Grande.

Det finnes snaut 200 politihunder i Norge. Noen er spesialtrente på å oppdage narkotika, andre på å sniffe frem bomber, men langt de fleste av dem er det som kalles «patruljehunder», selve fotsoldatene i politihundhierarkiet. De fleste er av rasen Schæfer eller Malinois, og de ser dritskumle ut.

– De er egentlig ikke så sinte. De elsker jobben sin og synes det er gøy. De leker og er glade og fornøyde. Man skal ikke langt sørover i Europa før politihunder trenes på en helt annen måte. Her i Skandinavia er vi opptatt av å behandle dyrene ordentlig, forsikrer Grande.

Kjellerstua var bare oppvarming. Nå skal munnkurven av, tennene frem, og skurkene bites. Av 13 hunder som startet på dette avsluttende kurset har to blitt sendt hjem på grunn av for lite trening. Elleve gjenstår, av dem er fem allerede godkjent, og seks nesten i mål.

Vi plasseres i baksetet i en sliten kassebil. Bak rattet sitter Runar Saue, og i passasjersetet Thomas Berg-Hansen. Saue jobber til daglig i Bergen og Berg-Hansen i Asker og Bærum politidistrikt. I bagasjerommet har vi Diesel og Caro. Vi ser dem ikke, men det lukter umiskjennelig av våt hund.

– Vi har dem i separate bur, ellers dreper de hverandre, sier Berg-Hansen.

Saue og Berg-Hansen har ikke vært hundeførere tidligere, men skal etter planen debutere etter dette kurset på Sæter. Vi stiller oss på en parkeringsplass i den snøkledde skogen og venter på videre ordre. Det er jevn trafikk på sambandet, men ingen vil foreløpig prate med oss.

Det spraker i radioen: «Victor 3-0!». Det er oss.

«Vi har fått inn melding om en krakilsk person på en buss. Kan dere ta saken?»

Vi får stedsangivelse og ruller avgårde. I et skogholt står en grønn buss. For anledningen er den fylt opp med et knippe politistudenter og en aggressiv mann i tjukkasdrakt.

– Ikke la fingre eller tær stikke ut, advarer en av studentene i bussen.

Planen er at hunden skal overse oss «passasjerer» som sitter i ro, og gå rett på den krakilske mannen bakerst i bussen. Men det er bare planen. Berg-Hansen og Caro kommer på bussen. Mannen bak i bussen roper enda høyere, enda sintere. Caro sliter i båndet. Sammen nærmer de seg mannen med små skritt, og passerer oss andre på veien. Jeg forbereder meg instinktivt på angrep, men Caro passerer heldigvis uten så mye som å utveksle et blikk. Berg-Hansen løsner på båndet, og Caro glefser seg fast i beinet på mannen, som går rett i dørken med skrik og skrål. Mission accomplished. Caro får ball, og går fra å være drapsmaskin til å bli vanlig kosehund igjen. Saue og Diesel gjentar suksessen, og vi går tilbake til kassebilen.

– Hundene skiller mellom jobb og fritid, forteller Saue.

– Hjemme leker den med ungene og er vanlig familiehund.

Thomas forteller at han opplevde å måtte skaffe ny valp etter å ha trent den forrige i syv måneder, fordi den strøk på den fryktede «mentaltesten». Det er et nåløye der 50 til 60 prosent av hundene stryker, og det ikke er mulig å konte.

– Det er surt. Tenk deg hvis du var avhengig av et dyr for å klare eksamen, sier Saue.

På mentaltesten skal hundene blant annet slippes inn i et rom med et antall ukjente mennesker og vise at den er sosial, trygg og omgjengelig. Mingleferdighetene er alfa og omega, for en politihund skal ikke bite deg i rumpa uten å bli bedt om det.

Vi kalles opp<> igjen. «Victor 3-0! Kan dere bistå med søk etter en omkommet person?». Klart vi kan! Først synes jeg bare det er spennende, men når vi nærmer oss posten for oppdraget kommer den makabre ettertanken snikende.

– Eh… hvordan øver man på liksøk, egentlig?

Det viser seg heldigvis at det ikke ligger døde mennesker strødd i skogen. Det de gjør er å ta et likklede fra Rettsmedisinsk institutt, putte et lite stykke av det oppi en ren boks, stikke et lite hull i lokket og gjemme boksen i skogen. Caro og Diesel fyker avgårde, og finner «likene» lett som bare det.

– Lik har en veldig spesiell, søtlig lukt som henger igjen lenge, forteller Kittil Haugen, en av instruktørene på stedet. Han har vært hundefører i Telemark i 30 år.

– Lukta kommer i samme øyeblikk som noen dør, til og med kanskje litt før. Hunder kan noen ganger merke det hvis et gammelt menneske er i ferd med å dø, sier han.

Hvordan klarer hunder å lukte lik fra et bittelite tøystykke i en boks i skogen, mens de putter nesa helt opp i rumpa når de hilser på hverandre? undrer fotografen når vi er tilbake i bilen. Saue og Berg-Hansen blir svar skyldige.

Etter middag er det tid for å bytte patrulje. Denne gangen sitter vi på med «Victor 3-1» med Håvard Haugenes fra Follo politidistrikt bak rattet og Hans Olav Nilsen fra Østfold politidistrikt som makker. De har vært lenge i gamet, og ble kjent med hverandre i 1999 da de var på Sæter med sine første hunder. Nå er de her igjen for å uteksaminere hver sin tredje tjenestehund; henholdsvis Willy og Kvikk.

– Det går mest i søk etter personer eller gjenstander i form av bevis, sier Haugenes mens han baker seg en snus.

Folk som blir borte er ofte enten demente eller suicidale. Når det kommer til potensielle selvmordskandidater er det gjerne pårørende som varsler politiet etter å ha funnet avskjedsbrev eller lest en foruroligende melding på Facebook.

– Da må vi handle raskt. Vi går ut med signalement på person og eventuelt bil, og søker etter personen i nærområdet. Som regel trekker folk mot en høyde eller noe annet symbolsk sted. Vi rekker å finne de fleste i live, forteller Haugenes.

Noen ganger kan hunden snuse opp ting som ikke er relevant for saken i det hele tatt, men som er interessant allikevel.

– Jeg husker en gang vi lette etter et skytevåpen, men fant et kilo hasj i stedet. Og en gang da jeg bare var og luftet hunden oppe ved Sognsvann fant vi en drita fyr sovende i skogen. Han visste ikke hvordan han hadde havnet der, men dette var midtvinters, så det var i alle fall bra vi fant ham, forteller Haugenes.

Selv om situasjonene politihunder havner i kan være svært alvorlige, ser hundene selv på det aller meste som en lek.

– Hunder jobber etter minnebilder av situasjoner de har trent på. Vi gir dem belønning når de viser ønsket atferd, for da vet de at de får belønning hvis de gjentar atferden i liknende situasjoner senere, sier Haugenes.

– Hvis du går på puben og snakker med en dame og det går bra, så er det en god sjanse for at du gjentar den atferden, ikke sant, gliser han.

Og hvis belønningen for sistnevnte er dame, så nøyer den firbente seg som regel med ball, pinne eller klut.

Vi har beveget oss ned i sentrum av Kongsvinger og står på en Statoil-stasjon og venter på ordre. Nå har det blitt helt mørkt ute. Vi venter og venter, og ingenting skjer. Jeg spør om de liker å se politiserier på TV. Det gjør de. Jeg spør om de pleier å spise smultringer. Det gjør de ikke. Etter hvert som tiden går sitter ikke praten i bilen like løst lenger. Nilsen og Haugenes i forsetet begynner å prate om forskjellige hundebånd og annet utstyr, og at de bruker mye mer tid på trening av hund enn de får kompensasjon for.

– Du legger ikke hunden fra deg på hylla når du kommer hjem, sier Nilsen, som anslår at han har brukt 600 timer på å trene hunden sin det siste året.

«Victor 3-1! Vi har fått melding om innbrudd på et industriområde. Minst to personer skal gjemme seg på stedet. Kan dere sjekke? Over.»

Vi bekrefter, får adressen og rykker ut til noe som likner mest på kulissene til en film eller et brett på et skytespill. Et stort område med flere bygninger, containere, paller, tromler, kriker og kroker. Det er inngjerdet av høye piggtrådgjerder og med en stor port som eneste inn- og utvei. Hundene, som har vært stille hele veien mens vi har kjørt, bjeffer høyt fra bagasjerommet. De vet at noe skal skje.

Hundefører Nilsen og hunden Kvikk lukker seg inn på området sammen med instruktøren på posten. Samtalen er redusert til hvisking, for hundeføreren skal få jobbe i fred. Kvikk slippes løs og springer lydløst frem og tilbake over plassen, noen ganger lett synlig mot snøen under kraftige, oransje industrilamper, andre ganger skjult i skyggene.

– Vi må holde oss helt inntil hundeføreren hele tiden, forteller instruktøren.

– Hvorfor det?

– Ellers tror hunden at vi ikke er en del av flokken lengre, og da går den på oss.

Han trenger ikke si noe mer. Med denne informasjonen friskt i minne følger vi bokstavelig talt i fotsporene til hundeføreren, uten videre interesse av å ha en schæfer dinglende fra armen. Skjønt, «dinglende fra armen» er nok mest ønsketenkning.

– Den der veier nok 45 kilo. Hvis den løper på deg og biter deg i armen har du ikke nubbesjanse til å bli stående, sier instruktøren.

«Voff!», lyder det fra andre enden av plassen. Kvikk står ved en shippingkonteiner som har døra på gløtt, og prøver å komme seg inn i den. En kritthvit hånd med et fast grep om håndtaket på innsiden sees så vidt i glipen, og mennesket der inne har ikke til hensikt å la Kvikk få komme på besøk. Nilsen tar tak i selen på Kvikk og beordrer personen i konteineren ut. Etter litt nøling kommer først en, deretter en annen forfrossen politistudent nølende ut i friluft. Kvikk bjeffer. Nilsen hilser på studentene, og da er det greit. Nå er de også en del av flokken.

Kvikk fyker av sted igjen og finner de to siste studentene inne i et hus i nærheten. De tas også inn i flokken, og Kvikk får ball. Det tok bare noen få minutter å gjennomsøke hele området. Det virker lett, nesten for lett.

– Hva hvis jeg fant en elv og vasset et stykke før jeg gikk i land igjen, ville ikke hunden miste sporet da?

– Bikkja finner igjen sporet på andre siden av elven med en gang. Det ække som på film, vettu, smiler Nilsen.