Kjære student.
Om du leser dette, er du for tidlig i gang. I skrivende stund har ikke engang foreleserne kommet hjem fra sine ovale helger i Frankrike, flo og fjære – og ingen har investert så mye som en riksdal inn i unipubs rikholdige skattkammer av møkkdyre kompendieblekker. Immatrikuleringen foregår ikke, slik ryktene påstår, på Universitetsplassen, men et par kilometer lenger øst, i middelalderparken, under en middels engasjerende konsert med et kanadisk indieband. Og det var i forrige uke. Så snu, kjære stakkar, snu – før det er for sent.
Medstudenter,
Dette blir et semester akkurat som alle de andre.
Studentunionen har allerede rukket å slå alarm fire-fem ganger over boligmangel for Oslos mange studenter.
Kantinene er allerede i gang med å koke ris til seipanettene som skal serveres medio oktober.
Ex. Phil-foreleserne er snart i gang med å børste støv av ordspill og anekdoter om Kant, de Beauvoir og Heraklit.
Dette er ikke satire, mine venner – dette er sannheten. Den harde sannhet om å være student i Oslo.
En truet rase –
det er det vi er. De har ikke boliger til oss, de har ikke lesesalsplasser, og stipendet gjelder kun til to og en halv fyllekule pluss kinotur i uka. Ryktene går om at arbeidsmarkedet for vordende akademikere er bra, men tror vi på dem? Ikke faen. Skepsis er en verdsatt egenskap oss imellom.
Men fatt mot!
Endetiden er nær. Snart vil vår høyvelbårne leder stige ned fra toppetasjen i regjeringskvartalet og ta oss med til et langt bedre sted – et sted der våre evner til å stable utsettelse oppå utsettelse blir verdsatt. Et sted der skippertak er en livsstil snarere enn noe som forkorter forventet levealder. Vi snakker selvsagt om *Aaslandia* – et sted som kun gir mening om du er blant de 7,7 prosentene i befolkningen som vet hva ministeren for forskning og høyere utdanning heter. Snart, mine venner, snart – men ikke ennå.
