Blindern på bok

Blinderns store hånd har etterlatt sine fettete fingeravtrykk i norske forfatterhoder. I kjellermagasinet på UB finner du alt sammen. Studietiden hermetisert av de som er flinkest til å sette ord på ting. Noen som kjenner seg igjen?

Semesterstart

«Plutselig befant han seg på universitetet på Blindern. Bygningene raget mot himmelen. Det var midt på dagen, sola stod på sitt høyeste. De høyeste bygningene var så høye at man kunne kalle dem skyskrapere og de virket enorme for Geir som befant seg dypt nede på jorden, på brolegningen imellom dem. Han stod der, alene, midt på plassen, og var meget forvirret.»

Forvirrede Geir fra Dag Solstads Irr.Grønt. leter og leter. Etter studinen Brit som skjuler seg ett eller annet sted mellom Blinderns ravende murblokker.

På Akademika står Rogern fra

Seierherrene sjekker ut pensumbøkene.

«Forberedende. Jeg står i bokhandelen på Blindern og blar i filosofibøker, logikk, metodelære. Arne Næss over hele fjæla, tenker på fattern , hvis eneste befatning med filosofi er kapitlet i Otto von Porats memorarer (fatterns yndlingslitteratur), om bokseren som driter ut filosofen – Næss («Jeg skal lære dere noe om livets alvor jeg, små jævler!»). Skal jeg gå lenger enn det? Nå begynner jeg hvertfall nederst igjen, utfordring? Jada. Er det mitt fag? Tja. Og gidder jeg?»

Forelesning

«De av hunkjønn, forsvant rett ned en trapp på Sophus Bugges hus, og inn i et kjemperom med åtte båsdører, og her stilte de seg foran et digert speil. I rader på ti-femten stykker stirret de på speilbildene der inne, og smurte på seg lebestift. Så grep de ringpermene og fortsatte på raske høyhælte sko, inn mot forelesning. Her benket de seg oppover i svære auditorier der bare tanken på å åpne munnen sendte sjokkbølger gjennom kroppen. De holdt kjeft. De hørte og noterte. Så dro de hjem til sine hybler uten å ha snakket med noen.»

Gerd Brantenbergs tause studiner fra 1968 får likevel mer ut av forelesningen enn Christian Humle fra Amatøren.

«Jeg lukket øynene igjen og etter en stund ble foreleserens stemme til en monoton dur. Den minnet om et trekkspill. Han snakket om dialektene i Telemark. Jeg tenkte på om det virkelig gikk an å kjede seg ihel. Kanskje man har en eller annen kjertel inni kroppen som slår seg helt vill hvis man kjeder seg for lenge av gangen. Da skulle hvertfall jeg vært død for lenge siden.

Jeg begynte å tenke på ansiktet mitt. Jeg ble mer og mer sikker på at det var helt flatt, uten nese eller noenting.

– Er nesen min der? hvisket jeg til Else.

– Hva?

– Er nesen min der? sa jeg litt høyere.

Lesesalen

«Der sitter hun, en vanlig norsk jente, tar det for gitt at dette er Meningen Med Livet, sitte med nesen ned i bøker,at Sannheten ligger der et sted, at sidene inneholder Nøkkelen, Til Rettferdigheten og Veien Fram. Under 2,0, faen heller, vise veilederen, vise de andre, vise seg selv, trening til selv å kunne manipulere, lede andre.

Greta i

Homo Falsus får 1,9 på hovedoppgaven, selv om Solstads Geir, som fremdeles leter etter Brit, forstyrrer arbeidsroen på lesesalen.

«Her var det STILLE. Og med ett merket Geir at han igjen begynte å lide av sin hemmelige last, den at han når han befant seg et sted hvor stillheten skulle herske som prinsipp, fikk en uforklarlig trang til å hoste, han kunne ikke la det være, han måtte. Og nå, på den tredje runden, oppreist mellom de studerende, med en bok i hånden, mens han gransket ansiktene deres, kom det over han. Han måtte hoste.Her.Nå.»

Kaffe og kåthet

Anne Oterholms litteraturstudine i Avslutningen roter seg borti foreleseren og får aldri skrevet ferdig hovedoppgaven. Johanne i

Like sant som jeg er virkelig forelsker seg i kantinemannen Ivar.

«Vi stod med disken mellom oss. Han smilte og så på meg, når han så på meg sånn var det som om jeg kunne kjenne konturene av kroppen min, helt rundt, som om jeg var omsluttet av flammer. Jeg skal bare ha en kaffe, sa jeg. Fem minutter? sa han. Han så på meg hele tiden, vi sto helt stille. Jeg åpnet munnen, jeg kjente munnen min åpne seg. Jeg visste ikke hva den ville med det. Jeg kommer straks, sa han.»

Møtet ender kjelleren under SV-bygget. Der er de ikke alene. Hovedpersonene i Homo Falsus har også oppdaget hvilke muligheter som skjuler seg i de underjordiske korridorene.

«Siri og han, i tunnelene under Universitetet. Innenfor døren er det ikke han, men hun som dytter han inntil veggen og kysser han på en måte som forteller at hun ikke vil nøye seg med det. Hun trekker han videre innover i korridorsystemet, de småløper, han mister etter hvert retningen, vet ikke hvor de befinner seg, hun stopper av og til og kysser han andpustent, hendene over kroppen hans, utålmodig, han vil ikke gjøre noe der, det kan komme folk, jeg vet et sted, sier hun, fører han videre, rundt hjørner, gjennom lange hvite ganger som skråner oppover og nedover, ram lukt, svarte tyrer i hælene, endelig en dør, inn i en ny korridor, inn nok en dør, stille, nei, svake pianotoner, de befinner seg utenfor de tre øvingsrommene i kjelleren under Niels Treschows hus, pianomusikk fra to av dem, ledig i det midterste, inn, låse døra, et piano, et tomt notestativ, lydisolerte vegger, (...)taus overenskomst om ting som må bli vel bevarte hemmeligheter, et kort kyss, du først ut, heisen opp i sjuende, inn på et kontor, inn i en samtale med høflige fraser mens ekko fra underlivet langsomt fortaper seg.»

Eksamen

«Jeg trakk opp colaflasken og tok noen slurker. Klokken var blitt halv ti. Den ble ti. Jeg tok kulepennen og skrev: dette diktet er vakkert. Forpult vakkert.Jeg strøk det ut igjen. Det gikk en time. Jeg skrev Colombus med store bokstaver. Det gikk en halvtime. Jeg skrev Christian Humle så pent jeg kunne. Colaflasken var tom. Så gikk jeg på dass.»

Sånn kan det gå. Juksing er likevel en dårlig ide. Hvis du blir tatt.

– Jeg antar at du innser hva dette vil føre til, sa han rolig.

– Ja, svarte jeg.

– Hva heter du?

– Colombus.»

E av pensjonistene kom ut med alle sakene mine. Eksamensformannen så lenge på det jeg hadde skrevet. Etterpå sa han ingenting.

– Kan jeg gå nå? spurte jeg.

Før de svarte løp jeg.

Her kan du lese om Blindern og studentlivet i norsk litteratur:

Gerd Brantenberg – For alle vinder

Jan Kjærstad – Homo Falsus, Forføreren

Dag Solstad – Irr.Grønt.

Lars Saabye Christensen – Amatørene

Lars Saabye Christensen m.fl – Når det tause får ord på seg...Studentnoveller i utvalg

Roy Jacobsen – Seierherrene

Trond Davidsen – Triggerhappy

Anne Oterholm – Avslutningen

Roger Kurland – Lekestue

Hanne Ørstavik – Like sant som jeg er virkelig

Mattis Øybø – Alle ting skinner

Under årets Humanioradager kåserer professor Otto Hageberg over temaet Blindern og andre studentsteder i skjønnlitteraturen, Lørdag 5.april, klokken 15.30 Universitetet i sentrum.