Norsk demokratieksport i Baku

Da Vibeke Roggen besøkte Baku for første gang i 2007 visste hun knapt hvor Aserbajdsjan var. Det skulle imidlertid endre seg raskt. Etter å ha holdt en gjesteforelesning for studentene på Skandinaviske regionstudier ved Azerbajan University of Languages (AUL), inviterte universitetets rektor henne på te.

– Vi begynte å snakke om demokratiet i Aserbajdsjan og at folk i Aserbajdsjan ikke vet hva demokrati er. Dette skyldes at landet har vært under Tsaren i Russland, og deretter var en del av Sovjetunionen, forteller Roggen, som er førsteamanuensis ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo (UiO).

Man må begynne med ungdommen for å bygge opp denne forståelsen, mente rektor Samad Seyidovog. Han så utdanning som en nøkkel til dette. I følge rektoren ville det å studere forskjellige lands samfunnssystemer gjøre studentene i stand til å sammenligne med sitt eget samfunnssystem, og se at dette ikke er demokratisk.

– Han spurte så om jeg ville prøve å få med UiO på et prosjekt, og om jeg personlig ville være med på å bygge opp demokratiet i Aserbajdsjan. Hva svarer man på et slikt spørsmål? spør Roggen retorisk.

På tross av at Vibeke egentlig var opptatt med et litteraturprosjekt ved UiO, tok det ikke lange tiden før hun var fullt involvert i prosjektet i Baku. Ett år tidligere inngikk daværende Høgskolen i Agder et samarbeid med AUL om å bygge opp et skandinavisk regionstudium i Baku. Det gikk litt så som så.

– Da jeg kom til Baku i 2006 hadde de ikke egne lokaler engang, sier Roggen.

De hadde heller ikke nok lærere, de hadde knapt nok pensum.

Det har endret seg nå. Lokalene senteret har fått er kanskje ikke de største, men de er i samme korridor som rektor Seyidov. Dette er visstnok en stor ære. I tillegg har Roggen klart å bygge opp et ganske stort bibliotek som inneholder alt fra språkspillet New Amigos til Markens grøde. I dag er det 37 studenter som er knyttet til senteret, og i sommer er det første kullet ferdig med sin fireårige bachelor. Prosjektet som startet som et regionsstudium er blitt et regionssenter.

Men hva med demokratiseringen? Går den i riktig retning og i hvilken grad bidrar prosjektet?

– Jeg er kjent med at Norge har kritisert aspekter ved utviklingen av demokratiet i Aserbajdjan, som da utenlandskeide radiokanaler ble stengt i fjor. Vårt prosjekt går på utdanning, og vi arbeider for at det faglige nivået skal være godt nok. Vi jobber for å styrke det akademiske arbeidet og for at studentene skal lese flere kilder og sammenlikne dem, og at de lærer seg å skrive essays med egne vurderinger, sier hun.

– Dette står i kontrast til Sovjet-tradisjonen der kunnskap skulle overleveres fra lærer til student. Vi tror at holdningen vi har vil fremme åpenhet og diskusjon, og dermed også bidra til demokratisering i Aserbajdsjan.

Den norske ambassadøren i Aserbajdsjan Jon Ramberg, ser prosjektet som et viktig ledd i relasjonsbyggingen mellom Norge og Aserbajdsjan. Han er imidlertid usikker på hvor mye demokratibygging et enkeltprosjekt kan føre til, men han mener det helt klart er med på å dra i riktig retning.

– Prosjektet gir ikke bare undervisning i norsk språk og nordisk historie, politikk, og økonomi. Det gir også en form for undervisning i kildekritikk og bruk av flere kilder. Dette er ingen selvfølge i akademia i postsovjetiske stater. Slik undervisning er med på å skape frie og kritiske mennesker som et demokrati har god bruk for, sier Ramberg.

Men Aserbajdsjan er ikke et demokrati ennå. Nåværende president Ilham Aliyev er sønn av landets første president Heydar Alyev. Ilham kom til makten etter et omstridt valg i 2003 der opposisjonens demonstrasjoner ble brutalt slått ned.

I fjor ble det vedtatt en grunnlovsendring som fjernet begrensningen på hvor lenge en president kan sitte ved makten.

Mange mener at Ilham holder på makten med utbredt bruk av korrupsjon og en nesten mafialiknende organisering av staten. Dette kombinert med fjorårets lovendring gjør at presidenten potensielt kan sitte ved makten livet ut. Pressefriheten, menneskerettighetene og rettsikkerheten i landet er i sørgelig forfatning.

Ambassadør Jon Ramberg ønsker imidlertid ikke å svartmale situasjonen i landet.

– Det er langt utover hva man skulle tro av opposisjon her. Og det er en overbevisning, langt inn i det politiske establishment, om at Aserbajdsjans politiske, ikke bare økonomiske fremtid ligger i vesten. Jeg tror det er gjennom en langsom utvikling, ikke minst innen utdanning, at du kan få gradvis endring i et samfunn som Aserbajdsjan, avslutter Ramberg.