Skjenket av lærerne

STUDERTE: Tegning, bilde, Høgskolen i Telemark (1998-1999), Strykejernet kunstskole (2000-2001) og illustration, University of Central England (2001-2002)

AKTUELL MED: Tegneseristripa Fagprat i Dagbladet, og serien Høssing kommune på NRK nett-TV.

– Jeg har alltid visst at jeg skulle bli tegner. Mora mi har vært ganske engstelig for det. Hun ville helst at jeg skulle bli formingslærer.

Flu Hartbergs første møte med studenttilværelsen – nesten et tiår før vi kunne lese Fagprat-stripen hans i Dagbladet – var på Notodden. Hartberg visste ikke at studiet, som moren hadde funnet for ham, egentlig var et påbygningsår for formingslærere. Han fant seg en liten studenthybel, og dro til Oslo i helgene for å være med kjæresten. Utelivet på Notodden var litt avskrekkende for den nyinnflytta studenten.

– Greia er at rånerne hata oss studenter. Det var full krig. En gang satt vi inne på hybelen til en venn og spilte gitar og drakk. Da var det noen rånere som banka inn døren og skulle banke oss opp. Så kommer han ene med kniv …

– … ?

– Det er helt sant. Jeg stod der med langt hår, og holdt gitaren opp som et skjold. Det må ha sett veldig symbolsk ut.

Det hele endte med bare et lite hull i gitaren, og etter ett år flyttet Hartberg tilbake til Oslo – for å begynne på Strykejernet. Han visste ikke hva dét var, heller, bare at det hadde noe med tegning å gjøre. Under åpningsdagen stod det sprit på bordet, og lærerne ropte: «Vi skal lære dere å feste!».

Han ble plutselig del av en mikroversjon av Oslos kunstermiljø, der det florerte av kunstnervyer. Selv var han blant de streite illustratørene, og jobbet beinhardt.

– Strykejernet var en åpenbaring. I åpningstalen sa lærerne at det var bare én av ti av oss som kom til å klare oss. Da tenkte jeg: «Jess, det er nå det gjelder». Vi stod fritt til å disponere tida vår. Vi som var gira og var på skolen hele døgnet, vi ble noe. De som ikke gadd, falt fra. Det var brutalt, men en deilig følelse av å bli voksen.

Hartberg blomstret som kunstner på Strykejernet («time of my life, liksom»). Likevel sluttet han etter ett år, da han kom inn på Central University of England i Birmingham. Det viste seg å være en tabbe.

– Det var en drittskole, og faglig helt pyton. Jeg var klar for verden. Da jeg kom dit følte at jeg var tilbake igjen på tegning, form og farge på videregående. Vi satt og tegna kopper og kar.

Og Birmingham …

– En forvokst liten drittby. Kjipe folk, jævlig uteliv. Og de engelske jentene skulle ut med korte skjørt uansett hvor kaldt det var. Jeg satt for det meste på hybelen og tegna. Da hadde jeg akkurat begynt i tegneseriekollektivet Donergy, og følte alt skjedde i Oslo.

Hartberg hentet ikke mange gratispoeng som ung og lidenskapelig illustratør. Tegning var ikke noe fluepapir på studinene.

– Det funker ikke. Dessverre. Det er egentlig veldig kjipt.

– Du har aldri prøvd å tegne skisser av jenter du liker?

– Joda. Men det er heller sånn at de synes det er creepy. De jeg har møtt, har ikke syntes noe særlig om det.

Ett tips har han likevel til aspirerende tegnere:

– Du må satse alt, eller falle fra. Det handler om lidenskap og drithard jobbing.