Angst

Det er jo egentlig veldig deilig med all denne snøen. Den forsyner oss med etterlengtet lys i en ellers veldig mørk og deprimerende tid på året. Og for de av oss som helst tar beina fatt, gir det en god anledning til å le av idiotene som står og graver ut bilene sine, så de kan stå i kø bak en nederlandsk langtransport med sommerdekk som har kjørt av veien.

Det var vel noe slikt jeg tenkte for et par år siden, da jeg en dag på senvinteren var ute og spaserte for meg selv. Jeg husker ikke hvor jeg skulle, hva jeg skulle, eller hvem jeg eventuelt skulle møte. Det eneste jeg husker, er at jeg på et eller annet tidspunkt befant meg i nærheten av Bislett stadion.

For plutselig var jeg ikke lenger ute og gikk. Plutselig våknet jeg fra en drøm om en stakkar som lå på fortauet uten at noen egentlig visste hvorfor. Og plutselig satt jeg i en ukjent bil og svarte på spørsmål fra en fremmed mann. Bilen viste seg å være en ambulanse, mannen viste seg å være en politimann, og jeg ble oppmerksom på vanvittige smerter i bakhodet, kjeven og brystet. Politimannen ville vite hva jeg het og når jeg var født. Jeg fortalte ham navnet mitt, men var ikke for alt i verden i stand til å huske fødselsdatoen min, så jeg ga opp og sjekket bankkortet.

Jeg må ha blitt geleidet inn på legevakta, for jeg traff en lege som, etter å ha fått bekreftet at jeg ikke var klar over verken ukedag eller måned, fortalte meg at jeg hadde fått en isblokk i hodet. Den hadde falt ned fra et tak i Sofies gate og slått meg bevisstløs. Jeg kunne reise hjem noen timer senere, med diagnosen hjernerystelse, og en advarsel om at pasienter som er blitt slått bevisstløse kan risikere å utvikle varige hjerneskader. Da jeg fortsatt føler meg rimelig klar i hodet, går jeg ut fra at dette ikke har skjedd.

Men én ting har forandret seg. Nå går jeg store deler av vinteren rundt med konstant angst for at noe skal falle i hodet på meg. Jeg tålte det kanskje én gang, men det er tvilsomt om jeg kan overleve to. For huseierne er det jo mye mer praktisk å sette ut skilt enn å faktisk rydde takene, så i disse dager fylles fortauene av advarsler som forteller meg at det er mitt eget ansvar om jeg skulle bli slått ut igjen. Det eneste reelle alternativ er å gå i gata.

Så, hvem vet? Kanskje kan jeg en vakker dag oppleve hvordan det føles å bli påkjørt?