Optimistenes sesong

Jeg rusler nedover ujevne brostein hamret inn mellom det kortvokste gressets tepper av grønt, mellom halv- og snart helnakne lønnetrær, mellom lave flate bygninger fulle av ord og kunnskap verdt omtrent kroner 800 i året pluss kopiavgiften om man vil. Jeg tråkker over rustne blader som dør og gror som en ensom føniks i ørkenen. Løvet blåses av menn med motorblåsere i en haug som jeg får lyst til å hoppe i og løpe gjennom. Alle understreker sorgen høsten bringer med seg. Diktere misbruker den når de syter i sine verk. Lysmangel og grått humør er alt de ser. Men ikke jeg.

For meg bringer den farger. Gult, rødt og brunt. Og med farger åpnes øyene vidt, og hjertet dunker av deres skjønnhet. Optimistenes sesong er det, og jeg er en. Min inspirasjon kommer fra de halvkledde trærne som står stae i vinterens ventesal, fulle av optimisme. Prøver man, så vil man høre bladenes skrik fordi de er revet fra deres moder. På vindens nåde, blåst fra sted til sted, og til slutt lagt igjen for å råtne til de blir næring for nytt gress. Men trærne står på sitt. Uten en tåre.

Det er tider jeg tenker meg om og bøyer mykt av for pessimismens fristelser. Men det varer ikke lenge. Hvis pessimismen er tung, er optimismen rask. Jeg har lært av trærne, og finner heller veien frem til min daglige vår enn å vente i en halv jordrunde rundt sola. Det er alltid i sitt eget hode en finner sitt «gladsted», finner lykke i små ting, blir fornøyd i det man har og ikke syter i for det man mangler.

Jeg har hørt dem si Det skal gå bra .

Og til slutt, som i en klisjéfilm, gjør det alltid det.