Fatal kveld i aulaen

NÅR: 1975-1976 og 1991-1995 AKTUELL MED: Risikerte advokatbevilgning for å hjelpe iransk-norske Menije Ravandost. Tar saken om opphold til Høyesterett.

Randi Hagen Spydevolds studietid var delt i to. Den første begynte da hun var 21, og ble avbrutt fordi hun ble gravid.

– Du kan si at en kveld i Aulakjelleren har lagt grunnlaget for livet mitt videre. Det var en fatal kveld, det skjedde bare. Han hadde den minste Fiaten jeg har sett, med dører som gikk motsatt vei. Men han var veldig kjekk. Vi traff hverandre senere i gangene på jussen, og ble vel et par der, sier Spydevold, som i dag er gift med kjekkasen.

Helt tilfeldig gikk det likevel ikke for seg at hun ble sammen med mannen sin. Spydevold fant ut at hun måtte smi mens jernet var varmt, og lånte en hytte ved Mjøsa.

– Vi dro dit sammen med mange andre fra jussen. Det ble faktisk tre par ut av den turen, som er sammen i dag.

Fra studietiden husker hun først og fremst jusstudentenes kamp om lesesalsplassene.

– Jeg irriterte meg forferdelig over folk som sovnet på lesesalspultene. Vi prøvde alt mulig for å få jukset oss til en plass. Vi sorterte ut medstudenter som vi ikke kjente, og som var lenge borte, slik at vi kunne ta over plassen deres når de gikk.

Hun var en omgjengelig person, tross den sleipe oppførselen på lesesalen, og kom stadig i kontakt med forskjellige mennesketyper.

– Å være jusstudent er litt som å ha hund. Du har alltid en unnskyldning for å snakke med folk, det er alltid juridiske problemstillinger man vil ta opp. Hvis du skal være jurist, nytter det ikke å ha fordommer mot folk. Jeg tror jusstudentene er mer åpne og lettere å komme i kontakt med enn de fleste, sier Spydevold.

Hun tror det var lettere å studere da hun var yngre, enn da hun begynte på den andre delen av sin studietid. Kampen om karakterene var blitt hardere. Som trebarnsmor i Bærum var det vanskelig å følge forelesninger. Det ble mye lesing på det lokale biblioteket, der hun hadde en fast kollokviegruppe med jusstudenter. Spydevold tror at denne gjengen bidro til hennes samfunnsengasjement.

– Da jeg var ung var jeg engasjert, men ikke organisert i noe. Vi som var litt eldre var nok mer kritiske til det vi leste. Å jobbe med konkurs og pant var ikke mitt hovedinteresseområde. Vi var voksne og pågående og turte å utfordre hverandre, hadde politiske debatter, og diskuterte kjønnsproblematikk. Vi ville bruke jussen i forbindelse med samfunnsproblemer.

Deltidsjobben var ikke akkurat studierelevant: Hun var registrert som skraphandler og solgte brukte møbler. Ellers deltok hun aktivt i politikk og frivillig arbeid. Hun husker det ble mye kaffe og latter. Og til tross for at alle var godt voksne, ble det en del øl.

– Vi møttes mye hjemme hos hverandre og festet mye. Vi var syv jenter og en gutt, og han ble tatt godt hånd om. Vi likte å danse, men det var jo grenser for hvor mye vi kunne danse før vi slet ham helt ut. Jeg føler jeg har taushetsplikt i forhold til de festene, alle er jo godt gifte og etablerte i dag. Men det var noen dager derpå som jeg ikke vil huske. Soloppganger kan være litt vonde noen ganger.