Latinamerikansk tenning

Seige, ertende hoftebevegelser. Tung pust. Klamme håndflater. Svetten piplende langs ryggraden. Usikre blikk møtes gjennom luften som er mettet med latinamerikanske rytmer.

– En, to, tre. Kjenn rytmen – kjenn musikken. Bra! sier salsafondets instruktør Alejandro Saldivar.

Åtte gutter og 16 jenter har funnet veien til salsakurset på Chateau Neuf. Latinamerikagruppenes studentforening (LAS) arrangerer Latin-Amerikansk aften.

Saldivar beveger seg rundt i rommet og retter armer, korrigerer takten på lærevillige ben og smiler oppmuntrende.

– Nordmenn er ikke så vant til å bevege hoftene, men etter hvert bruker det å gå veldig bra. Jeg kjenner flere nordmenn som er flinkere enn meg til å danse, forteller Saldivar.

Latin lover

...I feel a mad connection with your body...I wanna be your lover, your only latin lover... Ricky Martin sørget for at latinofeberen i Norge slo ut i full blomst.

– Jeg kom ikke hit for å finne latinamerikanske menn, men fordi jeg synes det er kjempeartig å danse, sier statsvitenskapsstudent Hanne Kristine Skogan.

– Salsarytmene er herlige, sier historiestudent Terje Joranger.

Det å beherske noen av grunntrinnene gir ham selvtillit på dansegulvet.

– Det er blitt veldig populært med latinamerikansk dans og musikk, og det er et kjempepluss for oss i LAS. Vi vil vekke interessen for latinamerikansk kultur, og salsakurs er en måte å nå studenter på, sier LAS-sekretær Anne Haug.

Veiarbeider

Hvert år blir det begått 8000 drap i El Salvador. 22 mennesker myrdes hver dag. Landet er ikke større enn Nord-Trøndelag fylke, men har seks millioner innbyggere.

– Vi ønsker å vise hele Latin-Amerika, ikke bare musikken og dansen. Gjennom informasjon håper vi å skape engasjement hos studenter slik at noen reiser til Mellom-Amerika og gjør praktisk arbeid, sier Haug.

Latin-Amerikagruppene i Norge sender hvert år ut to solidaritetsgrupper med tolv deltakere til Latin-Amerika. Deltakerne i gruppene deltar i vei- og husbygging, de er fredsobservatører eller jobber ved helsestasjoner. Etter fire måneder går turen hjem til Norge der brigademedlemmene driver informasjonsarbeid i seks måneder.

– Vi er ingen bistandsorganisasjon. Hovedformålet vårt er å nå ut med informasjon om de faktiske forholdene i Mellom-Amerika, sier Haug.

I baren stekes det pupusas – lefser av maismasse fylt med bønner og ost. Latter og ølglass bølger gjennom rommet. Nye festdeltakere som kommer hutrende inn fra vinternorge tiner raskt opp.

– Vi tenker ikke nedsettende om dem som ikke kjenner hele den latinamerikanske kulturen. Det er kjempeflott at folk koser seg med musikken og dansen. Å engasjere seg er en langsom prosess, men vi håper å nå folk over tid, sier Haug.

Salsa mot tungsinn

LAS har eksistert i 20 år, og har noe over 700 medlemmer på landsbasis. For fire år siden ble arbeidet på Blindern lagt ned. Med Latin-Amerikansk aften starter studentarbeidet opp igjen på ny, og det planlegges å arrangere en Latin-Amerikansk aften hvert semester fremover.

Los Soneritos som betyr «de som låter» spiller opp med live salsa for de nykursede. Noen par entrer nølende dansegulvet. Etter hvert våger flere seg utpå. Trinnene er ikke så stødige ennå, men det går.

– Salsa er en glad dans. Den fenger og setter seg i beina. Flere mennesker bruker salsa som egenbehandling av tungsinn, sier salsa-instruktør Saldivar.

Saldivar, som opprinnelig kommer fra Chile, tror nordmenn og latinamerikanere har det samme målet med å danse salsa.

– Latinamerikanere danser salsa fordi de trenger et avbrekk fra fattigdom og undertrykkelse. Nordmenn har det materielt sett bra, men leter etter en mer spirituell kvalitet i livet. Vi søker fra hver vår kant, men har funnet den samme kilden til glede – nemlig salsaen, sier Saldivar.

Latinamerikaneren

I rommet ved siden av de fengende tonene slås lyset av. En av gruppene har vært i El Salvador. Med seg hjem har de lysbilder som det er satt musikk og tekst til. På det hvite lerretet dukker en latinamerikaner opp.

– «Landeveisstøvet har lagt seg over neserota, og gjort de kraftige brynene enda mørkere enn før. Men øynene er fortsatt like åpne og vennlige. De har sett flere ulykker enn blomstene de plukket som barn, likevel er det sjelden de flyter over. Hvorfor gråter du ikke?», leser en av studentene høyt.

Mannen på lerretet ser ut over forsamlingen. Mannen de lokket oss med på plakaten. Den ekte latinamerikaneren. Men studinene kniser ikke opprømt, og studentene ser ikke på ham med dårlig skjult misunnelse. De møter blikket hans, litt overrumplet over den brå overgangen fra salsakursets heftige rytmer.

Siden blir det flere folk på lerretet. Menn, skitne unger, leende mødre. En stemme forteller hvem de er og hvordan de lever. Innimellom går døra opp og slipper inn lukten av nystekte pupusas, latter og diskusjon. Etter en stund skrus lyset på og fremviseren slås av.

– Skal vi danse?

Snart pipler svetten igjen langs ryggraden, håndflatene er klamme, og hoftene strever med å holde rytmen til den bølgende musikken.