Nattens dronning

STUDERTE: Sang på Norges Musikkhøgskole

NÅR: 1991-1997

AKTUELL MED: Rollen som Poppea i forestillingen Poppeas kroning på Den Norske Opera & Ballett

Birgitte Christensen debuterte som Nattens dronning i Mozarts opera Tryllefløyten. Tilfeldig? Neppe. På spørsmål om hvilken operarolle som likner mest på henne som student, svarer Christensen nettopp Nattens dronning.

– Hovedsakelig fordi jeg synes navnet reflekterer søvnmønsteret mitt under studietida. Det ble mange lange netter, forteller Christensen, som bedyrer at hun tross lite søvn begrenset skulkingen til et minimum. Hun understreker også at hun, i motsetning til sitt alter ego i operaverden, verken er ond eller gæren.

Christensen bodde i kollektiv mens hun studerte på Norges musikkhøgskole. Hun beskriver hjemmelivet som sosialt, på godt og vondt.

– Jeg kommer fra Nordland. Oslo var langt unna familie og venner. Derfor var det veldig godt å ha noen å komme hjem til, som jeg kunne utforske Oslos natteliv i lag med. Ulempen var de mange sene kveldene og trøtte morgenene, sier Christensen.

Beboerne i Christensens kollektiv var så mye sammen at de utviklet en nærmest telepatisk evne til kommunikasjon.

– Etter hvert behøvde vi ikke lenger spørre hverandre om vi skulle gå ut. Vi bare så på hverandre med et bestemt blikk som sa: «Da går vi!». Christensen gir Universitas’ utsendte en overbevisende demonstrasjon. Dette er definitivt en dame som behersker Kroppsspråket.

– Som operasanger kommuniserer man ikke bare gjennom stemmen. Det nyttigste faget jeg hadde på studiet kaltes Sceniske teknikker. Det gikk ut på at vi skulle sette oss selv i helt uvante roller og situasjoner. For eksempel måtte vi spille ut sterke følelser som sinne og forelskelse overfor hverandre, noe som tvang meg til å overvinne hemninger og mitt vante selv. Det ble en erfaring jeg har hatt stor nytte av både på scenen og i livet ellers, forteller operasangeren.

Miljøet blant sangerne på Musikkhøgkolen karakteriserer Christensen som tett.

– Vi hadde mange fysiske fag sammen, som gym og sceneteknikk. Selv om det selvfølgelig er konkurranse i et musikermiljø, var det aldri uttalt blant oss. I den grad det var prestasjonspress, var det fordi jeg selv og min sanglærerinne presset meg, sier Christensen, som etter at hun ble uteksaminert har hatt store roller i oppsetninger både på kontinentet og i Den Norske Opera.

Hvis hun skulle valgt instrument på nytt, ville Christensen spilt trompet. Som student var hun mest sammen med messingblåsere, som hun beskriver som en morsom og jordnær art innenfor musikerfamilien. Christensen innrømmer at hun innimellom er litt misunnelig på sine blåserkolleger.

– Av og til skulle jeg ønske at jeg også kunne fikse instrumentet ved å kjøre en piperenser og litt olje igjennom det. I og med at jeg selv er mitt instrument, finnes det ingen slike raske løsninger.

Å være operasanger krever mye tid og utholdenhet. Christensen haster videre fra studietidsmimringen i vestibylen på operaen for å rekke sine to timer med sminke og kostymeskift. Deretter skal hun i løpet av en fire timer lang maratonforestilling kjempe om keiser Neros gunst i operaen Poppeas kroning av Monteverdi.