På banen med Arne

Arne Næss er blitt tegneseriefigur i sitt 90. år. Men det er den ekte Næss som lett sliter ut en 25-åring i tennis.

Publisert

– Konkurranse er helt unødvendig; vi konkurrerer jo med oss selv hele tiden. Man får mer ut av en time Næss-tennis enn en time der man skal gå frem og tilbake for å serve, sier Arne Næss.

Filosofen, miljøforkjemperen og fjellklatreren, som en gang ble kåret til et av verdens mest intelligente mennesker, løfter racketen og sender en kjapp og velplassert ball i min retning. Jeg bommer. Næss sender raskt ball nummer to, og jeg treffer, slår den tilbake, og får ballen i retur etter en nydelig backhand fra min medspiller.

Jeg er innvilget en prøvetime som medspiller. Det heter ikke motspiller i Næss-tennis. Man sender pene baller til hverandre, og glemmer alle vanlige tennisregler. En gang i uken møter Næss sin favorittmedspiller Gunnar Breivik, rektor ved Idrettshøgskolen, til dyst.

– Det blir så mye opphold i vanlig tennis. Her er det kun viktig å holde ballen i gang, sier Næss.

Ved føttene hans ligger det en haug med baller. De skal alle brukes, etter tur.

Roller-Næss

I fjor ble Næss observert på rollerblades i Frognerparken.

– Min kone vil at jeg skal gå på rollerblades i år også, men jeg synes ikke det er nødvendig å kjekke seg sånn, sier Næss.

Men kjekke seg, det gjør han på tennisbanen.

– Bevegelse og sport, det er det jeg er interessert i, sier Næss og klasker en ny, treffsikker ball i min retning.

Han beveger seg ikke så fort lenger, men han har en imponerende presisjon i de lave, harde slagene. Jeg bommer igjen. Etter en time renner svetten fra pannen min.

– Er du sliten?

– Det merker jeg ikke før vi er ferdige. Fyr løs, sier Næss som tydeligvis er ivrig på mer klasking.

– Er vi ferdig allerede? spør Næss, som nettopp har tatt av seg ullgenseren.

– Jeg skulle gjerne ha spilt litt lenger!

Umoden professor

«Arne Næss, Kit-Fai og Timotei», står det på døren hjemme på Midtstuen. Tøygrisen Timotei er en viktig del av familien.

Vi er svette av tennisen.

– Nu er det for sent å dusje, sier Næss.

Han bytter shortsen med en langbukse og setter seg i sofaen. Jeg setter meg ned ved siden av ham og prøver å løfte Timotei.

– Nei, han liker ikke å bli løftet sånn, sier Næss og setter tøygrisen ved siden av seg.

Det er nesten litt flaut som 25-årig hovedfagsstudent å treffe Arne Næss, som tok doktorgraden allerede som 24-åring. I 1939 ble han professor i filosofi ved Universitetet i Oslo – bare 27 år gammel.

Hvordan var det å bli Norges yngste professor?

– Jeg følte meg ikke moden for stillingen, men hadde mye moro sammen med studentene, sier han.

Oppførselen overfor studinene kunne være noe uprofessoral.

– På en studentutflukt til Finland merket jeg meg en jente som jeg gjerne ville være sammen med. Det var også en student som hadde utpekt seg henne, så det ble en morsom konkurranse. Jeg fikk henne med ned til vannkanten på øya, og før skipet skulle frakte oss til Helsingfors, ble det opprop. «Hvor er professor Næss?» spurte de. «Og hvor er Ingrid?» Vi ble igjen på øya til neste dag.

– Var ikke dette litt problematisk?

– Jo. Normen var at man som professor enten måtte flørte med alle studentene eller ingen. Men der var det altså den ene, og da var det ikke mulig å sitte og stirre på 120 studenter.

Heldiggris

Tegneserien om livet hans,

Jeg, Arne Næss, er nylig blitt utgitt i forbindelse med 90-årsdagen 27. januar. Den ble laget på initiativ fra kona, som han møtte da han var gjesteforeleser ved universitetet i Hong Kong i 1973. Næss er godt fornøyd med resultatet, men sier at avsnittet om de logiske empiristene i Wienersirkelen på 1930-tallet er «helt på jordet».

– Ellers er det en glimrende utført bok. Jeg er en heldiggris som får noe sånt, sier han.

Søker medspillere

– Kan alle studenter som vil spille tennis med deg bare spørre?

– Jada. Men de får jo ikke til så mange baller per minutt. De prøver å følge reglene hele tiden, sier han.

Vi avslutter med et håndtrykk og litt håndbak, og i det han følger meg ut, prøver den gamle fjellklatreren å heise seg opp etter dørkarmen. Men selv Arne Næss merker at tidens tann har begynt å bite.

– Det er helt i orden å dø. Det jeg ikke synes er greit, er at alt vil gå videre uten meg.

Les anmeldelsen av tegneserien på side 12.

Powered by Labrador CMS